Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Mange takk for ditt meget kjære brev som bærer vidnesbyrd om at du har det godt i Kristus Jesus.

Ånden levendegjør — kjødet gagner intet. Herren er Ånden, og hvor Guds Ånd er, der er frihet. Den som har Guds Ånd, har intet under luggen som skal skjules, derfor kan alt komme frem i lyset. Når vi vandrer i dette lys, da har vi samfund med hverandre, og Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hvad mere er, som også er opstanden.

Jeg hører at du har vært ute for én som vilde tukte. Det var ant. en av de ti tusen. Om I enn har ti tusen tuktemestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre, sier apostelen. Men tingen er at nåden skal optukte oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster — ikke de ti tusen tuktemestere.

Så taler du om det selskap du var sammen med, at de var verdslige o.s.v., men at du finner stor glede i å forkynne dem Ordet. Ja, her kan ingen regel opstilles, «for jeg har lov til alt — men jeg skal ikke la noget få makten over mig», sier apostelen. «Og dersom nogen av de vantro ber eder til gjest, og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes frem for eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mere efter det.» Men nu er tingen den: Vi tjener Guds lov med sinnet og syndens lov med kjødet, men de ugudelige tjener syndens lov med både sinn og kjød — her ligger forskjellen.

Dersom vi som apostelen fullt ut kan si: «For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt, for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?» 2. Kor. 2, 15. Dersom vi er dugelig til dette, da kan vi gjerne gå i de verste buler og i kongens pauluner, for vi er som ild i tørr halm.

Men dersom man er svak, og har tilbøielighet til å trekke i fremmed åk med de vantro, da gjør man rettest i å skille sig vekk hurtigst mulig, for hvad overensstemmelse er det mellem Kristus og Belial — Gud og verden — vantro og tro? 2. Kor. 6, 14 og flg. «Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» Vårt sinn og verdens sinn går stikk mot hverandre. Kjødets sans har verden, og den er døden, men vi har Åndens sans, og dens sans er liv og fred. Vi har å rense ut den gamle surdeig og bli en ny deig. «La oss da rense oss fra all urenhet på kjød og Ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!»

Den som rører ved bek, besmittes, rører man ved ilden, brenner man sig, og rører man ved synden, så får man kjenne dens stikk. Vår frihet er stor i Kristus, men den skal aldeles ikke benyttes til anledning for kjødet. «Skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulde vi ennu leve i den?»

La oss aldri spørre efter de brede veier, hvor langt vi kan strekke oss ut i verden med armer og ben og enda være en kristen! Slikes sinn og hu står til verden og Egyptens kjøttgryter, og hvad de higer og trakter efter, skal lykkes dem. Men la oss trakte efter Guds visdom og kraft og efter de ting som er oventil og glemme det som er i verden. Gid du var kold eller varm, sier Herren, men fordi du er lunken, så vil jeg spy dig ut av min munn. Noe halvt om halvt nytter ikke, man blir da en religiøs trellebukk der ligner en saltstøtte som har mistet sin kraft. Kold eller varm. Gud lar ingen hykle for sig, han har øine som ildsluer, og alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med. Han har ikke behov for noen ugudelig. Han tjenes ikke av menneskehender som den der trenger noe, han gir selv alle liv og ånde.

Dersom vi vil være Herrens tjenere, da får vi tale som Herrens ord, og det er for det første levende, dernest skarpt, skarpere enn noe tveegget sverd. Det er ikke butt og sløvt, men det skiller inntil ledemot og marg, og det dømmer over hjertets skjulte tanker og råd.

I ditt siste brev ser det ut til at du vil forsøke å beholde dine verdslige kamerater og enda leve i Kristus. Men det vil jeg si dig, kjære Aksel, at enten må du da vinne dem eller også vinner de dig. Gud og verden har utallige mennesker forsøkt å forene, men alltid har det mislykkes, og det er blitt vedkommendes fordervelse. Er du lykkelig og glad i Kristus, så selg ikke denne din førstefødselsrett for en rett linser — som Esau. Han søkte den senere med gråt, men forgjeves. Vil du bli sund og sterk som en ung løve, og hoppe som en gjødet kalv, da sett godt av på verden og dens herligheter og prek slik for dine venner at de tar benene fatt eller også smelter for din ilds tale.

Jeg kan ikke annet enn tale som jeg gjør. Må Gud gi dig innsikt og Ånds åpenbarelse til å forstå hans hemmeligheter, som denne verdens vise og forstandige ikke forstår sig på. Sannheten skal ikke rette sig efter oss, men vi efter den. I skal erkjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. Kristus er veien, sannheten og livet. Han overgår all erkjennelse. Erkjenner vi løgn, så blir løgn vår del, og erkjenner vi sannhet, så blir sannhet vår del.

Visdommen skal føre oss både i ild og vann. Sannheten er radikal og hensynsløs like overfor vårt eget liv i denne verden. Gud sparte heller ikke sin Sønn.

Les Luk. 11, 37 og ut. Her sitter Jesus tilbords hos en fariseer, men se hvorledes han tar dem fatt. Et måltid mat gjorde ham ikke til trell under sine verter.

I Ap. gj. 6, 10 står det om Stefanus: «Og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av.» I Ap. gj. 7, 57 holdt de for sine ører, og stormet alle som én inn på ham. Stefanus var godt skikket til å predike for verden, for ingen kunde motstå ham. Men deri lå fiendskapet. Stefanus var en kraftig anstøtssten.

Abraham satt i Guds råd. Han gjorde innvendinger da Gud vilde ødelegge Sodoma, og Gud gav stor akt på hans tale. Lot var nok også rettferdig, men Gud kunde ikke tale slik til ham som til Abraham. Slik også nu. Det går an å hengi sig ganske og aldeles i Gud så man far sitte i hans fortrolige råd. Der er det interessant å være. Der får man greie på tingene. Der er man ikke usikker i sine saker, men er fullt ut sikker og kan tale fullt ut sikkert. Vi tror, derfor taler vi. Er man usikker, så taler en usikkert. Men tro er full overbevisning om det som ikke sees. Det er ingen løs forvissning.

Kommandørkaptein K. talte jeg med idag og for noen dager siden. Han kunde ikke greie slike som hadde Guds ord på leppene stadig. Det kunde vi ha i lønnkammeret. Jeg svarte ham da at det skulde ikke bli rart med å komme ut i all verden og gjøre alle folk til hans disipler når alle skulde krype inn i lønnkammeret. Han bet sig i leppene og holdt tett. Arsenalforvalter S. taler jeg meget med om disse ting, for jeg sitter på hans kontor om dagen. Idag leste jeg Luk. 11 for ham, der hvor Jesus er middagsgjest, og han lo og frydet sig. Skriv snart, for det er meget morsomt å høre fra dig.