Oppgående lys: 1. Pet. 4, 11

Opgående lys.

Den som skal tjene, må ha kraft. De som utfører store tjenester i verden, gjør det ikke i Guds kraft. De tjener i selvlivets kraft, d.v.s. æresyke, pengekjærhet og maktbegjær.

Den som skal tjene i menigheten, må gjøre det av en helt annen beveggrunn. Han må stå som en formidler mellem Gud og mennesker. Han må ha et klart øie for menneskenes uendelige fattigdom og Guds uendelige rikdom. Han må lide over dette forhold slik at han kan rive himmelen ned til menneskene. Han må stå der som et «Velkommen» fra synden til Gud. Hele hans person må henvise til Jesus og hans liv her på jorden.

Den nød Gud legger i hjertet for menneskenes lidelser og nød, er den kraft han gir i tjenesten.

Enhver av oss har fått en tjeneste innen menigheten. Gud virker både å ville og å utrette. Det Gud vil ha gjort eller forkynt i menigheten, det gir han og kraft til når vi fremstiller oss uten knurr eller tvil. Her må vi stole på Guds nåde og hjelp og hÅndle i tro. En tjeneste gjort i en treg ånd, virker ikke til velsignelse, men en tjeneste gjort med iver og glød og i kjærlighet, virker til alles glede og opbyggelse, og Gud blir æret.

De forskjellige nådegaver til tjeneste er nedlagt i oss, men for å få disse frem må en fornekte sig selv, og på denne måte undgår en ikke å bli tjener.

Å komme på møtet full av den Hellige Ånd efter å ha stått verdensånden og Satan i mot, er den kraft Gud gir til tjenestegjerningen.

En kan ikke forandre på sine gaver, men en kan få Guds Ånd i den gaven en har.

Skal en tjene i menigheten som av den kraft Gud gir, må all tanke på sig selv være bannlyst. Guds kraft skal løse syndens bånd, og da må den som skal tjene dette mål, selv være løst.

Ingen må forsmå sin tjeneste, idet alle tjenester er utgått av den samme ånd.

Vår første opgave som Guds tjener må i alle fall være den at ingen av oss søker sitt eget på noget som helst punkt.

Når Gud gir kraft i tjenesten, gir han tillid i deres hjerter som en betjener. Den som føler sig tilsidesatt, har strukket sig utover sitt mål, den kraft Gud har gitt. Hadde han ikke tenkt for høit om sig selv, hadde han forblitt tro i den tjeneste på legemet Gud hadde gitt ham, og aldri følt sig tilsidesatt.

Når den som ikke har myndighet, bruker myndighet, blir det bare løvebrøl.

«For ved den nåde som er mig gitt, sier jeg til enhver iblandt eder at han ikke skal tenke høiere enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt efter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro.» Rom. 12, 3—6.

På en fotballplass har hver sin opgave; men så er det en som tenker høiere om sig enn han bør. Han vil ikke slippe ballen fra sig. Han har ikke tro til at de andre klarer det, men løper med ballen like til han får anledning til å skyte mål. Dermed får han jo æren, men han har strukket sig utover det mål som er tilmålt ham. De andre blir stående og får ingen øvelse, mens den som løper med ballen, får mer og mer øvelse. En gang han da ikke er på plassen, går det tuklet for de andre, da får han grunn til å si: Se, der kan dere se når jeg ikke er der. — Han får likesom en stadfestelse på at hans tjeneste er riktig.

Slik kan en i menigheten og opta plassen og tiden. Han har en masse på hjertet å si. Det tar tid. Han har ikke tro til at Gud er mektig til å virke igjennem de andre lemmer, og så holder han på. Når han da er borte, blir det tomt. Han har gjort forsamlingen avhengig av sig, og da kan det ikke sies at han har bygget Kristi legeme.

Det er ikke bare om å gjøre å få gjort noe; av sig selv kan en og gjøre noe.

Det må være fremdrevet av den Hellige Ånd og gitt mig. Om det da bare er fem ord, blir det til opbyggelse i menigheten.

Så langt vi er blitt skrøpelige, kan vi tjene som av den kraft Gud gir. Paulus tjente i frykt og beven, ved Guds kraft som virket i ham med styrke.

Den som taler lenger enn Ånden virker, han er da ikke lenger skrøpelig, men sterk, og tjener som av den kraft han selv har. Så dypt som erkjennelsen av egen uduelighet til å tjene går, så langt kan vi tjene som av den kraft Gud gir.

Enhver alder har sitt særlige innhold. Ungdommen har sin kraft. De har sterke legemer og kan sette kroppen inn i slitsomt arbeide, lange marsjer i sne og uvær, i mørke og ulende. De har mot og tro.

Den modne alder har innsikten, og har inntekten. Har ofte eiendom og hus, og dermed mere å husholderere til felles beste. Her kommer bl. a. gjestfrihetens gave frem. De har opdragelsen av den unge slekt i sin hånd. Først og fremst sine egne barn.