Gi akt på det vi har hørt

Gi akt på det vi har hørt.

Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.» Hebr. 2, 1. Dersom vi ikke våker og er levende interessert i vår frelse, vil vi drive bort fra det som Ordet har gitt oss forståelse av er Guds vilje. Ordet er gitt oss for å fullbyrde dom over lystene i kjødet. Blir ikke denne dom fullbyrdet, føres vi dit hvor lystene driver oss hen.

Av Skriften ser vi mange som har latt sig drive bort fra det de hadde hørt. I 2. Sam. 11, 1 flg. leser vi om Davids fall, og hvordan den ene synd legges til den annen. Først et fall for lysten til Batseba. Derefter fullbyrdelsen av hor, så en rekke svikefulle handlinger overfor Uria for å søke å dekke fallet, så det ikke skulde bli åpenbart. Når det ikke lykkedes for ham, blev han drevet så langt bort at det endte med mord. Den uskyldige Uria måtte ryddes av veien, og han falt for Davids sverd, vers 9. Om ikke David selv hadde hugget Uria ned, regnet Gud som om det var ham, for planen kom fra ham. Hadde David dømt det første begjær til Batseba og ikke latt sig drive bort fra det han visste var rett, hadde de andre avskyelige handlinger han foretok sig, uteblitt, for hans hjerte hadde da vært rett for Gud, og der var intet å skjule for menneskene.

Hvad her skjedde med David, er nok alle enig om var forferdelig; men mange har det dessverre gått slik med, og enda verre, og vil fremdeles gå slik med frem gjennem tidene, om ikke i samme ting, så på andre felter i livet. For der hvor lystene ikke blir fornektet, har ingen garanti for hvor langt man kan bli drevet bort. Manges liv som begynte godt, har endt som vrak, til skam og avsky. Av den grunn formanes vi til å vokte oss for synd. Job. 36, 21. Paulus hadde merket svikten i hjertet hos enkelte, derfor skriver han: «For hvad der lønnlig drives av dem er skammelig endog å si.» Ef. 5, 12. Når der lønnlig drives avguderi med lystene, får disse efter en tids forløp overtaket, og en makter ikke lenger å holde det skjult. Da må f. eks. den giftelystne ha sig en ektefelle. Den kan ikke vente på en efter Guds vilje. Får den ikke nogen annen, hender det dessverre ikke så sjelden at den tar sig en uomvendt. Hvor langt er man ikke da drevet bort fra det man hadde hørt: «At enhver av eder vet å vinne sig sin egen make i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud.» 1. Tess. 4, 4—5. Som undskyldning for fallet brukes ofte denne frase: Det var for å vinne vedkommende for Gud. Erfaringene viser at det meget sjelden lykkes; men for manges vedkommende ender det ute i verden, eller de får en knekk for livet. David måtte bære følgerne av sitt fall, selv om han ydmyket sig for Gud. 2. Sam. 12, 1—19. Det må også enhver annen, i en eller annen form. Hebr. 2, 2—4. Sannheten også i dette stykke har vi sett for våre øine. Det skulde mane oss til å vandre i frykt, så vi tar det alvorlig med begjæret på alle områder i livet. Lyst til penge, rikdom, ære og makt o.s.v., har drevet mange bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Hjerterenheten har gått tapt. Veien tilbake koster, og mange finner prisen for høi, og fortsetter et liv i hykleri. Også det å jage efter å være noget i menigheten, er et bevis på at man har latt sig drive bort fra det man har hørt, nemlig at vi er — og skal være — et intet, og akte hverandre høiere enn oss selv. Fil. 2, 3. Ved å gi akt på Guds ord får vi små tanker om oss selv, så vi kan bli bevaret fra fall og frafall. «Så må da I, elskede, som forut vet dette, ta eder i vare at I ikke skal bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av eders egen faste stand; men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham være æren både nu og til evig tid! Amen.» 2. Pet. 3, 17—18.