De vise - de selvrådige

De vise — De selvrådige.

«Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for eder, jeg vil kunngjøre eder mine ord.» Ordspr. 1, 23. — «Hold fast ved min tilrettevisning, slipp den ikke! Bevar den, for den er ditt liv.» Ordspr. 4, 13.

De vise lar sig gjerne si. De gleder sig storlig ved enhver tilrettevisning som kan være et pek fremover i visdommens ånd. De kjenner stadig en skrikende fattigdom i sitt hjerte, da de vet at det er så uendelig meget mere å få del i. De vet også at det bare er som lem på Kristi legeme, i nøie samfund med de øvrige lemmer, at de er istand til å fatte hvad bredde og lengde og dybde og høide der er i Kristi kjærlighet og all Guds fylde. Sammen med de andre kan de vokse legemets vekst op til ham som er hodet, i pakt med underordnelsens hellige lov, og ved å akte de andre høiere enn sig selv. De setter livet til for sine medbrødre, og strider sammen med dem i bønnen. De kjenner ansvar og bærer byrder. Det er en ære for dem å overse fornærmelser, og deres kjærlighet skjuler en mangfoldighet av synder. De er alltid innstillet på å elske både de onde og de gode på samme måte som sin mester. — Ja, slik har de vise det. De er som saftige grener som bærer mere og mere frukt til Kristi ære.

De selvrådige derimot tåler ikke tilrettevisning. Disse vil gjerne være «selvstendige» og kjekke karer. De tar noen skritt tilside fra de andre lemmer og bedømmer alt og alle med sitt kritiske blikk. De sparer ikke på tuktens svøpe, og vil gjerne ha det siste ord. De sier ut sine egne meninger efter som det passer for dem selv, uten å kjenne ansvar. Deres ord er som stikk av sverd; men de vises tunge er lægedom. Ordspr. 12, 18.

Paulus advarer korintierne mot å bli opblåst, for den ene mot den andre. De var alt blitt rike, mette, kloke og herrer uten apostlene, enda de ikke hadde noe å rose sig av, da de ikke hadde noe uten de hadde fått det av apostlene. Apostlene derimot var fornøid med å bli regnet som dårer for Kristi skyld. De var æreløse og skrøpelige. De arbeidet med sine egne hender og blev utskjelt, men de velsignet. De blev forfulgt, men de tålte det. 1. Kor. 4, 7—21. Denne skrøpelighet og åndens fattigdom har alltid vært foraktet av disse kloke læremestere.

Det er de ydmyke som Gud gir visdom og nåde, og deres stav blomstrer, men tuktemesterstaven har ennu ingen fått til å blomstre. En gren som blir skilt fra de andre grener, visner. Disse læremestere er mestere i å fremholde en tørr lære og noen meninger. Det blir noe hårdt og stivt det hele, mens visdommens ånd er lett bevegelig.

Selvrådighet og lovløshet hører sammen og står opregnet med de verste synder. 1. Tim. 1, 9—10. De selvrådige frigjør sig fra legemets hellige og fine lover og setter sine egne meninger op som rettesnor. Dermed er de kommet inn i antikristens ånd, som setter sig selv i Guds tempel. «De uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem; men den som hører på mig, skal bo trygt og leve i ro og uten frykt for ulykke,» sier visdommen. Ordspr. 1, 32—33. De selvrådige føler sig trygge og selvsikre og kjenner ikke Herrens frykt.

Må vi av hele vårt hjerte elske tilrettevisning. Der hvor det er mange rådgivere, har en sak fremgang, står det, og der er det frelse. Ordspr. 11, 14 og 15, 22. — La oss vende vårt hjerte til visdommen og bøie vårt hjerte til klokskapen. Må vi rope efter innsikten og løfte vår røst for å kalle på forstanden, ja lete efter den som efter sølv og grave efter den som efter skjulte skatter, da skal vi forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. Ordspr. 2. Må denne hellige iver alltid være i våre hjerter, så vi kan søke, grave og lete til vi finner frem til det rette i alle ting