Guds tale til oss ved Sønnen

Guds tale til oss ved Sønnen.

«Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dage talt til oss ved Sønnen.» Kap. 1.

Profetene kom og gjorde mange kraftige gjerninger for folket fordi de var gjenstridige. De bad, og det regnet ikke. De fikk ild til å falle ned fra himmelen, de bad igjen, og det regnet. De fikk det til å tordne og lyne så folk blev forferdet. 1. Sam. 12, 18. De profeterte mot altere som blev bygget for avguder, at de skulde revne, og asken spredes o.s.v. 1. Kong. 13, 5. Slik talte Gud på mange måter til fedrene ved profetene, men i disse siste dager taler han til oss ved Sønnen. Det er jo en langt større utsending enn profetene. Se her hvor stor han er: Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie. V. 2—3.

Så meget som Sønnen er større enn profetene, så har han og et langt større budskap til oss. Og ved kunnskapen om ham, sier Peter, har vi fått de største og dyreste løfter, forat vi ved dem skulde få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Men hvem tror vel det budskap han hører, at det går an for et syndig menneske å få del i guddommelig natur?

I Hebreerbrevet forklarer apostelen Guds tale til oss ved Sønnen, og han fremstiller ham som den førstefødte blant mange brødre, v. 6. Rom. 8, 29. Derved har Gud sagt oss at de samme muligheter er for oss som for Sønnen. «For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding. For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre.» Kap. 2, 10—11. Hvorledes skal da vi undfly, sier apostelen, om vi ikke akter så stor en frelse? v. 3.

Men så kommer Satan og taler vantro til menneskene. Han sier: «Det at du kalles Jesu bror, det er bare noe du kalles, du må da forstå at det er anderledes med ham, du har jo et kjød og blir fristet til alt mulig.» For å imøtegå dette sier apostelen videre: «Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri; forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» V. 14 og 18.

«Å nei,» sier Satan, slektninger og naboer, «du må ikke innbille dig at en kan seire over synden, du er ingen engel heller!» Da kan du bare svare med apostelens ord: Hadde jeg vært en engel, hadde han ikke tatt sig av mig, men Abrahams ætt tar han sig av, v. 16. Englene er bare tjenende ånder som sendes ut til tjeneste for vår skyld som skal arve frelse. Kap. 1, 14. Nei, det er oss mennesker han tar sig av; derfor måtte han bli oss lik i alle ting. Kap. 2, 17. Apostelen gjør sig møie med å forklare dette, at det var ikke englene, men menneskene han skulde gjøre et storverk med, og han sier: «For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om. Men en har på et sted vidnet så: Hvad er et menneske at du kommer ham i hu, eller et menneskes sønn at du akter på ham.» V. 5—6. Derfor er det en mektig tale til oss fra Gud ved Sønnen, idet han lar ham føde inn i menneskeslekten. Denne tale har Satan nesten fått utslettet av forkynnelsen idag, for det er Antikristen og forføreren som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. 2. Joh. 7.

Tenk det er under Sønnen og hans brødre Gud skal legge den kommende verden, som vi taler om. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi forkynner, Jesus, han som var tro mot den som gjorde ham dertil.» Kap 3.

Gud sendte sin Sønn, og han var tro i sitt løp som menneskesønn i denne verden, og som vår forløper er han gått innenfor forhenget. Kap. 6, 19—20. Ved dette Sønnens løp taler Gud mektig til oss. Vi må ta det på samme måte om vi vil nå frem. Derfor må vi gi akt på ham. Han, som tross han var Sønn, lærte lydighet av det han led. Vi må ikke forherde vårt hjerte, men la lidelsen bringe oss inn i lydighet mot Gud. 1. Pet. 4, 19. Dette var heller ikke noen lett sak for Jesus. Han måtte i sine kjøds dager med sterke skrik og tårer frembære bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden. Kap. 5, 7—11. Om dette er det meget å si, men det er vanskelig å utlegge, for menneskene er trege til å høre, når de skal efterfølge Jesus på den vei han brøt. En vil ikke følge ham efter igjennem forhenget. Kap. 10, 19—20. En stopper op ved vanskelighetene. En vil heller synde enn å lide, og så be om syndenes forlatelse. Men det er ikke Guds tale til oss ved Sønnen, for apostelen sier: La oss skride frem mot det fullkomne. Kap. 6, 1. For Jesus er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd, og det er nettop fotsporene hans: Han som ikke gjorde synd. 1. Pet. 2, 22. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Kap. 4, 15—16.

Vi leser hvad de led i den gamle pakt for sin tro, hvor meget mere skulde da ikke vi lide for det bedre som er utsett for oss. Kap. 11, 40. De kjempet i sin tid og var tro mot det Gud talte til dem ved profetene, nå lever vi. «Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.» Kap. 12, 1—3.

Tenk at det sitter en ved Faderens høire side som har vært menneskesønn. Og han sa ustanselig når han gikk her: Følg mig! Vi føler trang til å si med dikteren: Å, for tanken alt for stort! Men for troen er det ikke for stort. For Jesus er vår frelses høvding, og han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for oss. Kap. 7, 25. Og at det er flere mennesker som skal sitte sammen med ham hos Faderen, det ser vi av løftet til Laodikeamenigheten: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg og har seiret og satt mig med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.

Det må ikke forundre oss at vi får motsigelse av syndere når vi bærer frem dette budskap, det fikk Jesus og. La oss gi akt på ham så vi ikke går trett og blir motløse i våre sjele. For fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, op fra de døde, han gjøre oss fullt dyktige i all god gjerning, så vi kan gjøre hans vilje, idet han virker i oss det som tekkes ham ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen.