Behage mennesker

Behage mennesker.

«Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1, 10.

«Likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelste!» 1. Kor. 10, 33.

Å forene disse to skriftsteder kan være vanskelig. Det menneskelige er enten å være sta og stiv og selvrådig, uten å bry sig om noe menneske, eller en er feig, æresyk og uten selvstendige meninger og gir efter for alle. Men det guddommelige er å forene disse to skriftsteder i sitt liv.

Den som søker sitt eget ved å tekkes mennesker, han er ikke Kristi tjener, men den som ved å ofre sig tekkes mennesker, er Kristi tjener.

«Ve eder når alle mennesker taler vel om eder! for på samme vis gjorde deres fedre med de falske profeter.» Luk. 6, 26.

«Idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten». Ap. Gj. 2, 47.

Efter det Jesus sier, skulde en tro apostlene var kommet på avveie. Hele folket løp jo også efter Jesus for å høre hans livssalige ord. Men Jesus blev hatet av datidens bygningsmenn, de som vilde stå høit hos folket og kalles «rabbi». Disse bygningsmenn hjalp ikke folket, men de var dem til behag for å få deres yndest. Jesus derimot hjalp dem, og derfor priste de ham. Slik gikk det med apostlene, og slik går det med oss om vi vil være Kristi tjenere. Idag er det og bygningsmenn som tekkes folk for å bli store. De sier fred, fred, som fordum de falske profeter, og de meler sin egen kake. Disse har bundet menneskene sammen i partier, og de våker over dem forat ikke medlemstallet skal synke, og deres egen anseelse synke med. Disse bygningsmenn reiser sig straks til kamp mot en Kristi tjener, som uegennyttig hjelper menneskene og gir dem føde som de ikke kan få innenom sitt eget parti.

Jesus gjorde intet for å holde på menneskene, men han hjalp dem, og de kom i skarevis. Derfor hadde både han og apostlene yndest hos hele folket, men de blev hatet av folkets ledere som holdt dem i trelldom.

Vær ikke redd for disse som absolutt vil holde på dig, men som ikke kan hjelpe dig og gi dig føde, og vær ikke redd om folk taler vel om dig fordi du hjelper dem og er dem til gagn.

Det er Herren som legger til menigheten de som lar sig frelse. Disse holdes ikke sammen ved overtalelse og menneskelige bånd, men de er av sannheten og hører hyrdens røst. Derfor kan Herren samle dem. Blandt disse setter han nogen til de forskjellige tjenester, og det er eldste blandt dem, som søker deres beste og bærer omsorg for alt. Disse er ikke eldste fordi de har vært med flest år, men fordi de er alles tjener og trell. På den måte blev David konge, og det står om ham: «Da nu Saul så at han bar sig klokt at, grudde han for ham.» «Men hele Israel og Juda hadde David kjær; for det var han som drog ut og drog inn foran dem.» 1. Sam. 18, 15—16 og 30. «Alt det kongen gjorde, syntes folket godt om.» 2. Sam. 3, 36.

Det forhold må det være mellem den eldste og de han er eldste for. En kan ikke tenke, fordi om en er eldste, at en kan gjøre som en vil, uten å ta hensyn til de andre. Han vil kanskje være kjekk kar og ikke skulde tekkes mennesker, og så handler han i selvrådighet. Er det noen som knurrer, så holder han frem ordet om underordnelse. Men da har han glemt at de som Herren samler, de er ett legeme som Kristus selv er hode for. Derfor skal det ikke meget til før legemet reagerer, og de reaksjoner bør den som styrer, legge sig vel på hjertet, selv om det kommer fra den ringeste. Og vandrer han viselig som en Herrens tjener, så vil hele menigheten synes godt om det han gjør.