Oppgående lys: 1. Kor. 14, 29

Opgående lys.

En profet har øre for hvad Ånden har å si menigheten. Hvad Ånden åpenbarer for ham, taler han i menigheten. I den gamle pakt utvalgte Gud dem til profeter som nøie aktet på hvad Herren vilde ha ivaretatt. De sanne profeter talte det som var til folkets gagn, selv om kongen og folket ikke vilde høre derpå.

Profetene åpenbarer menneskenes skjulte tanker og råd. I en forsamling hvor det ingen profeter er, blir det kun talt om igjen og om igjen læresetninger. Det kan nok være sant, men det er ikke fremdrevet av den Hellig Ånd, hvorfor det blir tørt. Men å tale profetisk er å tale til opbyggelse, formaning og trøst.

I en menighetssamling taler av profeter 2 eller 3. At det ikke skal være fler, kan ha sin grunn i at forsamlingen vanskelig kan ta imot mer. Det passer dårlig å stå op i slutten av møtet og holde en lengre tale.

Om en annen får en åpenbaring, mens en står og taler, da må han gjøre saken klarere enn det han makter å si som taler.

De andre prøver det som tales, om det passer på sig. Det som Ånden driver frem, dømmer oss og blir til liv når det erkjennes. Den åndelige dømmer alt rett; men sitter vi med mistanke og skepsis, risikerer vi å misforstå den profetiske tale. En kritisk, kjødelig dom duer ikke. Å prøve det vil si at en ut fra sitt hjertes opriktige trang søker efter det ekte og sanne. En Herrens profet taler i den Hellig Ånd og har fremstilt sig til en upartisk tjeneste.

Enhver må holde sig innen sitt område, ellers kan en lett bringe den Hellig Ånd sorg, og møtet blir ødelagt idet velsignelsen uteblir. Et kort personlig vidnesbyrd virker langt bedre enn en lang tale uten Åndens salvelse. Når profetene har talt i begynnelsen av møtet, så er det gitt en retning i møtet. De øvrige menighetslemmer skal stadfeste det som er talt, f. eks. ved personlige vidnesbyrd, som belyser saken fra flere sider. Det blir også å tale profetisk.