Guds tanker. Fornedrelsen

Guds tanker.

Gud har tenkt noget med hvert enkelt menneske som han har kalt. De skulde alle få sin utdannelse. De skulde lære å kjenne Gud. Derfor måtte han sende dem i prøvelser.

Her er det ikke så mange som har forstått Guds tanker med sig. Det kan vi se da Israels folk drog ut fra Egypten. Ikke mange av dem forstod hans ledelse i smått og stort, i medgang og motgang. Når det var medgang, så danset de om gullkalven og blandet sig med hedningenes døtre, og når det var motgang, så knurret de mot Moses. Bare nogen få ad gangen op gjennem tiderne har vært tro i sitt kall og stått på sin post i medgang og motgang. David var en av dem som forstod Guds tanker med sig. Han sier i Salm. 139, 17—18: «Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer! Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.» Guds vilje veiet tungt for ham; her orket han ikke å unddra sig for å gjøre sin egen vilje. Hans egen vilje var som grammlodd og Guds vilje som kg. lodd.

Hvor store deres summer, sier han. Ja, han så at det vilde bli nogen store summer av å holde ut hver dag f. eks. med Saul. Ellers hadde han nok også mange fiender, og det manglet ikke på prøvelser og vanskeligheter i hans liv. Det var nok mange ganger det var svært for ham. Han sier i Salm. 55, 7—9: «Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo. Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen, Sela. Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.» Det var store fristelser David var kommet op i når han sier slikt. Motgangens dager var for alvor satt inn i hans liv, ja, det var nesten uutholdelig for ham. Det kjentes nok ut som om den rasende vind og storm var satt igang bare for hans skyld. Men det var kun som fristelser for ham. Han blev på sin post og gav ikke efter for fiendens trykk. Han forstod tross alle fristelser at dette var Guds tanker med ham, og de var vektige for David. Her visste han at Guds tanker var fredstanker og ikke tanker til ulykke. Han visste også at Herrens vei gikk i storm og hvirvelvind. Det så ofte ut som at det skulde bli til ulykke for ham; men han priser stadig Gud forat han hadde frelst ham ut av trengslene. Han var blitt ført ut i fritt rum, sier han et sted.

Forholdene som den enkelte er satt i her i livet, har Gud tenkt skal bli oss til frelse. Det kan se så meningsløst ut i så mange tilfeller. Nogen er syke hele sitt liv og kan vanskelig greie sig selv. Andre er fattige og har nesten ikke til livets ophold, og det er som om intet lykkes særlig for dem. Så er det andre igjen som daglig er utsatt for særlig vrange og onde mennesker. Her gjelder det å forstå Guds tanker, at de er fredstanker. De må veie tungt for oss. Det er dette å holde ut hver dag og stå efter å ha overvunnet alt, som tilsammen gir slike resultater. Stadig blir det anledning til å fornedre sig selv og erkjenne sin dårlighet.

Tross det er få i forhold til den store masse, så sier Skriften allikevel at det er en stor sky av vidner. Job er en av dem som vi kjenner best. Og ingen er mere motsagt og miskjent og foraktet enn Jesus. Han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler! Hebr. 12, 2—3.