Selviskhet

Selviskhet.

Selviskheten går langt dypere enn man i almindelighet tenker. Eftersom lyset tiltar, avsløres mer og mer av dette onde. Det man før kalte gode gjerninger gjorte i Gud, og som mettet en med tilfredsstillelse og som man kunde høste ære for, det ser en nu så besmittet av selviskhet at det vanskelig kan finnes noe godt i det.

Har Gud gitt mig en tjenestegjerning å utføre, så tenker jeg først og fremst på mig selv. Hvordan skal jeg nu gjøre det så fullkomment som mulig uten en eneste feil? Fra tidligere tilfeller har jeg gremmet mig over feil og brist, og det skulde helst undgås nu. Nu skal det være aldeles riktig. Jeg må anspenne mig til det ytterste forat det kan bli en av de lysende gjerninger som følger mig inn i evigheten. Jeg er nidkjær for å samle mig skatter i himmelen.

Men, midt i alt dette er jeg jo aldeles blottet for tanken på den hvem tjenesten angår. Om denne frelses eller ikke, det spiller ikke noen større rolle. Hovedsaken er at jeg opnår en større frelse. Motivene som driver mig, er forkjærte. I stedet for at den annens nød skulde drive mig til å hjelpe, så er det tanken på at jeg får en anledning til å gjøre en gjerning som gjør mig ennu større.

Hvilken sykelig optatthet med sig selv.

Om en læge blev budsendt til en pasient og først og fremst tenkte på at nu var det en anlednig til å vise sin dyktighet og tjene noen penger, men blottet for følelse for om pasienten døde eller ei, da forstod man at det var noe forkjært. Akkurat det samme er det som gjør sig gjeldende i det åndelige. Men Gud skje takk! Når vi vil det gode og hater oss selv, da skal vi også opnå frelse fra dette, og vår tjeneste skal bli preget av omsorg og kjærlighet uten tanke på sig selv.

Om Jesus står det at han gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker. Luk. 2, 52. Og om den første menighet står det at den hadde yndest hos hele folket. Ap. gj. 2, 47. Det samme vil skje med oss om vi efterfølger Jesus.

Efter naturen kan vi være støtende og ubehagelige for andre å omgås, og denne natur kan følge oss langt inn i frelsen både bevisst og ubevisst. Vi vet nok at vi skulde frelses fra det, men det går smått med å erkjenne og avlegge synden.

Så hører vi om Jesus at han var en anstøtssten og forargelsens klippe, og vi kan være vidne til at eldre brødre fremstiller sannheten for menneskene og at noen tar anstøt og går bort. Det kan da ligge nær til å anta at nu er jeg med mitt ubehagelige og støtende vesen nådd dette stadium. Hvorfor andre ikke synes om mig og undgår mig, det er nok fordi at jeg likesom Jesus sier dem sannheten. På den måte kan man innhylle sig i et stort bedrag. Hver gang noen skremmes bort, sier man at de ikke kunde tåle å høre sannheten, og de tenker ikke på at det var dem, og ikke sannheten, de tok anstøt av.

Nei, først må jeg frelses helt fra min gamle natur ved å være aktpågivende for de minste utslag fra den, og stadig døde dem ved Ånden så de ikke kommer til utfoldelse. Jeg vil da gå frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.