Gjør det gode - bli ikke trøtt!

Gjør det gode — bli ikke trett!

«Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.» Gal. 6, 9—10.

Gud selv er god og kjærlig, og det første han gjør med en sjel som har omvendt sig til ham, er å virke i denne sjel til å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Og vi kjenner selv, og ser, at dersom Gud får sin vilje med en sjel, da kommer først lysten og trangen til å bli snild og god — siden kommer gjerningene i å gjøre det gode. Fruktene av å la Gud virke i sig kommer mer og mer tilsyne — og tiltar — eftersom tiden går, og sjelen viljeløst lar sig bruke av Gud til å gjøre det gode.

Hvorfor da denne formaning til ikke å bli trett av å gjøre det gode? Jo, det har dessverre vist sig at mange, mange mennesker, efterat de er begynt å gjøre det gode, er blitt trette efter en kortere eller lengere tids forløp, og er tilsist helt ophørt med å virke til Guds velbehag. Efter sin omvendelse til Gud var de blitt nidkjære og brennende i sin ånd, og la en iver for dagen efter å tjene og gjøre det gode både i menigheten og mot alle mennesker. Den ene byrden efter den annen la de på sig, og det så ut som om de var utrettelige i det godes tjeneste. Men plutselig en dag er det slutt — trettheten har innhentet dem — og de lar sig ikke lenger rokke til å ta fatt igjen.

Og hvordan har så dette virket på den ugudelige verden? Jo, de uomvendte har fulgt den omvendte med spent opmerksomhet, og når resultatet foreligger: gått trett — utslitt troende vrak — så gjør de sine refleksjoner. Når de så får høre om en ny sjel som er omvendt og «kommet med,» så trekker de på skulderen og henviser til alle de trette, og bare venter på neste mann på vrakhaugen.

Vi forstår derfor det alvorlige i denne formaning om ikke å gå trett i å gjøre det gode, både for vår egen, og for deres skyld som er utenfor.

Hvorfor blir da så mange troende mennesker trette av å gjøre det gode? Jo, de søker alle sitt eget. Midt i det de bærer byrder, hjelper andre, er gavmilde, gjestfrie o.s.v., så er der en tanke — et ønske — om ære og anseelse for det de gjør. Og når dette uteblir, innfinner trettheten sig. De har ikke fått tak i Kristus åpenbart i kjød, og den nye og levende vei som han banet igjennem forhenget, som var hans eget kjød, Hebr. 10, 20, og de har derfor ingen forståelse av korset som de skulde ta op i sitt eget liv ved å fornekte sin egen vilje. Luk. 9, 23.

Jesus søkte ikke sin egen ære, Joh. 8, 54, men fornektet sig selv i alle ting. Han gav sitt liv for å tjene de andre. Derfor fikk han og høste i sin tid. Fil. 2, 9—10.

For vi skal og høste i sin tid, såfremt vi ikke går trette. La oss derfor ikke — i hjemmene — på arbeidsplassen — i menigheten o.s.v. — vente resultater av det gode vi gjør, når vi selv synes det er på tide. Og la oss fordømme all tanke på lønn og ære og anseelse av mennesker, da slipper vi å gå trette. Regn tvert imot med motstand og ingen forståelse, da gjør vi det gode fordi Kristi kjærlighet tvinger oss. Og da forstår vi også Moses bedre, som aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter, for han så frem til lønnen. Hebr. 11, 25—26.

La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode og ikke bli trette, for vi skal høste i Herrens tid.