Idag om dere hører hans røst

Idag om I hører hans røst.

«Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag om I hører hans røst (d. v. s. Kristi røst), da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen, hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år.» Hebr. 3, 7—9.

Gud hadde mange ganger og på mange måter vist Israel at han var med dem. Han førte dem ut av Egypten på underfull vis, og han gikk foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. Gud sendte dem også manna og gav dem vann av klippen, og endelig de folk og konger som reiste sig imot dem, gav han i deres hånd. Men da Israel kom til det land Gud hadde tilsvoret dem, og efterat de hadde hørt speidernes utsagn om landet og alle fiendene der, trodde de ikke på Gud lenger. En skulde tro at det lå nær til å dra en slik slutning som David der han sier: Herren som har fridd mig fra løvens og bjørnens vold, han skal også fri mig fra denne filisters vold. Men Israel så på sig selv og blev svake i troen.

Presis det samme gjentar sig i vår tids husholdning. Endel har ved Guds nåde fått lys over at det er en vandring, og at det er et Kana’an å innta. Disse begynner på vandringen gjennem ørkenen, og Gud er med dem og gir dem alt de trenger. Men de møter også snart på vanskeligheter. De får erfare at når de har Gud med sig, seirer de over fiendene, hvis ikke, lider de nederlag. Til tross for at en ser at Gud kan gi en seier over noen fiender, synes det vanskelig å tro at han kan gi oss fullkommen seier.

Josva trodde på fullkommen seier over fiendene, og det er verd å legge merke til hvad Moses sa til Josva: «Du har med egne øine sett alt det Herren eders Gud har gjort med disse to konger; således vil Herren gjøre med alle de riker du drar over til.» 5. Mos. 3, 21.

Mange håper nok på at de en gang i fremtiden skal komme inn i landet, at de en gang i fremtiden skal få fullkommen seier over synden, men det heter: «Idag om I hører hans røst.»

En kan gå slik og håpe og håpe i årevis. Ofte kan en høre brødre og søstre som bekjenner sig til sannheten, si: «Jeg får da håpe det blir greie på mig en gang også,» eller de ytrer noe om at det er vanskelig å seire, eller at det er langt frem til å opnå fullkommen seier. Saken er at «mig» kan det aldri bli noe greie på. En kan ikke vente på at mitt «jeg» engang i fremtiden skal bli så ivrig at det kan opnå fullkommenhet. Kjødet vil være like skrøpelig om ti—tyve år som det er idag. Derfor gjør vi best i å høre hans røst idag. Idag kan vi si som den mann som kom til Jesus med sin syke sønn:

«Jeg tror, hjelp min vantro!»