Jeg formår alt

Jeg formår alt.

«Jeg formår alt i ham som gjør mig sterk.» Fil. 4, 13.

Paulus var en meget prøvet person. Han hadde vært ute i mange farer og prøvelser. Vi leser i 2. Kor. 11, 23 flg.: Fem ganger fått firti slag på ett nær, tre ganger hudstrøket, én gang stenet, o.s.v. Så spør kanskje noen: Hvorledes kunde Paulus greie å stå for alle disse påkjenninger? Jo, ved ganske enkelt å tro det lille vers som er sitert ovenfor. Han formådde alt i ham som gjorde ham sterk. Paulus hadde satt hele sin lit til Jesus Kristus. I sig selv var han et intet, og just derfor fikk Guds kraft komme til og gjøre ham sterk. Paulus tok alle ting som fra Gud. Det kostet ham lidelser, men det så ikke Paulus på. Han hadde fått sitt syn på det himmelske og på herligheten der.

Skal vi tjene Gud i ånd og sannhet, da må vårt eget liv (selvlivet) hates. De fleste er så inngrodd i dette livet og elsker det så overmåte høit, at de ser det som en umulighet å komme derhen at de kan begynne å hate sine egne lyster og begjæringer og alt som kommer fra deres eget jeg. Der ligger kampen og lidelsen. Å være sann kristen, det er å dø bort fra sig selv og akte sig død for alt som hører verden til. «For er vi død med ham, skal vi og leve med ham.» 2. Tim. 2, 11. Da kan vi si som Paulus når prøvelsene og vanskelighetene blir store: Jeg formår alt i ham som gjør mig sterk.

Måtte hver enkelt som har fått sine øine oplatt og fått det himmelske som sitt mål, gjøre som Rebekka da hun hadde sett Isak. Rebekka kom for å møte sin brudgom. Isak var ute på marken for å ha en stille stund for sig selv. Da han så op, fikk han se noen kameler som kom gående. Og da Rebekka så op, fikk hun øie på Isak. Da hun hadde sett Isak, tok hun sløret og tilhyllet sig 1. Mos. 24, 63—65. Hvorfor la Rebekka sløret over sitt ansikt? Jo, fordi hun hadde sett sin brudgom, og forat hun ikke skulde ha lyst til noen annen, så skjulte hun sitt ansikt. Vi har meget å lære av Rebekka.

Du som har fått det indre øie festet på din brudgom Jesus Kristus, har du tilhyllet dig slik at du ikke mere har lyst til noe i verden? Rebekka gikk villig med uten å vite hvor hen det bar. Gjør vi som henne når Gud ved sin Hellig-Ånd kaller oss til sitt arbeide? Elsker vi brudgommen over alt annet? Tiden er kort og kostbar. La oss gjøre som Rebekka. Dekk dig med ditt slør slik at du ikke får behag i noe i verden. La oss med villig lydighet følge den Hellig-Ånds veiledning, og den fører oss frem til brudgommen Jesus Kristus. Må vi alle åpne våre hjerter nu mer enn noen gang før, så vil Gud rikelig fylle den enkelte med kraft og styrke. Vi formår da alt i ham som gjør oss sterk, og det blir ikke tale om nederlag i våre liv. Vi formår alt, og vi går frem fra seier til enda større seier. «Den som seirer, skal således bli klædd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.» Åp. 3, 5. — Han, fredens Gud, gjøre eder fullt dyktige til all god gjerning. Ham være æren i all evighet! Amen. Hebr. 13, 20—21.