Vi anklages og forsvares dag og natt

Vi anklages og forsvares dag og natt.

Den store drage, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, og er våre brødres anklager, han anklager oss for Gud dag og natt! Åp. 12, 9 og 10.

For en virksomhet! Han har det travelt! Han må ha nok å ta av, siden han kan holde det gående med dette natt og dag! Han anklager for alt mulig, både likt og ulikt. Han vet at vi ikke skal synde; derfor anklager han oss for synd, både den vi har gjort og den vi ikke har gjort, både bevisste synder og ubevisste synder, samt for alt det vi ikke har gjort som han påstår vi burde ha gjort. Da han samtidig med å være Anklageren også er Løgneren og løgnens far, blir vi uavlatelig anklaget for alt mulig, enten det er sant eller ikke, enten vi er skyldig eller ei.

Men så har vi også en fullgod forsvarer, Jesus Kristus, den rettferdige, han som også er Sannheten selv, og han er en soning for våre synder, både de vi har gjort og de vi ikke har gjort. 1. Joh. 2, 1 og 2. Han står også for Faderen natt og dag.

Derfor kan vi, og skal vi, alltid henvise Anklageren til denne vår fullkomne talsmann. Han taler vår sak. Han er vår sakfører, vår advokat! Han vinner saken; for han har både makt og rett til å forlate synder, samt til å frelse oss fra å synde. Det som ennu er i ulage, det formår han å bringe i rett skikk. Vi kan således alltid med full rett og god grunn henvise all anklage til vår ypperlige forsvarer, frelser og helliggjører, Jesus Kristus, han som også alltid går i forbønn for oss, og som alltid blir bønnhørt, på det rettferdige grunnlag at han er en soning for våre synder.

Megen elendighet er det blandt Guds barn, fordi så mange av dem ikke har lært å stå denne utrettelige og løgnaktige anklager imot. Det er absolutt nødvendig å være lydig mot disse formaninger: «Gi ikke djevelen rum!» Ef. 4, 27. «Stå djevelen imot, og han skal fly fra eder!» Alle vesener prøver sig frem. Der hvor de blir vel mottatt, kommer de snart igjen, og hvor de blir brutalt avvist, der får de ikke noen særlig lyst til å komme igjen.

Herav skjønner vi at så mange som jevnlig plages av Satan, de har tatt vel imot ham. Istedenfor å stå ham hårdt imot, så han skyndsomt forlot dem og sent kom igjen, har de velvillig lånt ham øre og hørt godt efter, slik at han med største fornøielse kom snart igjen for å fortsette sitt vellykkede arbeide. Man har gitt ham rum og «en god stol å sitte i,» istedenfor fast og bestemt å nekte å åpne sitt hjertes dør, nekte å høre så meget som en eneste setning.

Hvorfor høre på Løgneren? Hvorfor diskutere med en så sleip anklager, når der er ansatt en så fullkommen forsvarer? Man får dyrt betale en slik lettsindighet!

Hvorledes man kan vite at det er Satan? Derpå at han anklager. Det er hans spesialitet! Han gjør dig urolig, motløs, håpløs, opgitt, og henviser ikke til utfrielse, men til forkastelse. Gud kan nok tale strengt tilrette, men anklager aldri!!!

Hos Herren er det endog utganger fra døden! Han henviser til utgang av elendigheten, likeså hans tjenere. Derfor er disse to røster så forskjellige som natt og dag! Gud vil frelse. Satan vil ødelegge. Gud fører oss til hvile i vårt indre. Satan gjør urolig og kjører vegg i mellem, og rundt i ring, med en. Gud minner oss om å gjøre op våre saker rett frem, kontant og greit og meningsfullt. Men Satan anklager og gjør urolig, så det blir aldri godt nok, og man kommer aldri til ende med det, og det blir stadig tvil om hvorvidt man skal erkjenne og begynne. Ja, Satan kan kjøre med folk så de blir ganske utmattet både til ånd, sjel og kropp. Men det som Gud og hans ånd driver oss til, det gir hvile, salighet og styrke.

Du kan gjerne spørre den anklagende røst om den mener det skal mislykkes med dig. Hvis så er, vet du med sikkerhet at det er Anklageren, Satan, og han har du befaling om å stå hårdt imot. —

Som med alt annet kan man også bli rotfestet og grunnfestet i å stå Satan imot, hvilket er det nødvendigste av alt. For hvad hjalp det om man blev meget velsignet av Gud, om man nådde langt frem på Guds vei, hvis det en vakker dag blev omstyrtet alt sammen! Man bør sikre det innvundne ved å lære å stå Satan imot. —

Når du vet med dig selv at du gjerne vil bort fra synden, gjerne vil gjøre Guds vilje, gjerne vil bli god og gjøre det gode, da er det Guds sak å frelse og bevare og forsvare dig, selv om du er aldri så elendig, og har vært det i lang tid. Han visste jo hvem du var før han begynte å ta sig av dig. Han visste at han selv kunde få noe ut av dig. Derfor skal du fortsettende tillitsfullt overlate dig til ham, og takke og ære og tilbede ham, og ham alene!