Prøvelser

Prøvelser.

«Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser — —» Jak. 1, 2—4.

En almindelig opfatning er at når man hengir sig til å tjene Gud og mottar Jesus som sin Frelser, da skal alle ting gå glatt og godt for en; det skal bare bli nytelser og herlighet, og det skal være slutt med kamper og vanskeligheter. I hvert tilfelle venter man at Gud øieblikkelig ved et under skal ta de prøvelser bort fra en som kommer på ens vei. Når da det motsatte er tilfelle, når en skal igjennem prøvelsene og vanskelighetene, da taper en motet og har best lyst til å opgi det alt sammen. En synes Gud har sviktet en på dette eller hint punkt, og på denne måte lar en så mismot, vantro og ofte bitterhets galde få makt i ens sinn. Man gir djevelen rum i stedet for å være stille og tro på Gud, så prøvelsen kan bli til ens frelse. — Hvor ligger så feilen? Hvad er årsaken til at man ikke seirer, at man ikke kan glede sig i prøvelsens øieblikk? Er det Gud som handler forkjært ved å tillate at prøvelsen kommer over en? Nei, for hans vei er fullkommen! Salm. 18, 31. Og han har ikke forlatt dem som søker ham! Salm. 9, 11.

Er skylden hos ens næste, hos broder den eller søster den, som har gjort slik eller slik? Nei, for hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode? 1. Pet. 3, 13. — Er det da denne verdens hårde ånd som er skyld i at en taper motet under alle prøvelser og tilskikkelser? Nei! «For alt som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro». 1. Joh. 5, 4. «I er av Gud, mine barn, og har seiret over dem; for han som er i eder, er større enn han som er i verden.» 1. Joh. 4, 4.

Bærer da ondskapens åndehær i himmelrummet skylden for ens plage og ve, for ens nederlag i prøvelsens stund? Nei! for det er gitt oss en rustning av Gud, og iført denne kan vi bli stående efter å ha overvunnet alt! Ef. 6. — Kan man da ikke gi selve vår motstander, Satan, skylden fordi man bukker under og har nederlag når prøvene kommer og stormene raser? Nei! heller ikke han er skyld i det, for der er skrevet: Stå ham imot faste i troen, og han skal fly fra eder. Jak. 4, 7; 1. Pet. 5, 9. —

Hvor er da feilen? Jo, den er hos en selv! Det er ens egen vantro som gjør at man ikke vinner seier i alle prøvelser, at man ikke akter det for bare glede, når en kommer i allehånde fristelser! Tror man derimot på Gud og hans klippefaste ord, da går det an å seire i alle mulige vanskelige situasjoner og å akte det for bare glede å komme i allehånde prøvelser; for ved troen åpnes ens øine for Guds hensikt med både denne og hin prøvelse. Man kommer til å forstå at det alt sammen tjener til frelse og forløsning fra selvlivet, og dette er jo idel glede for disse som vil tjene Gud og lyde hans bud, dem som streber efter helliggjørelse!! Hebr. 12, 14. — Ja, det er sant og velsignet at man kan få nåde hos Gud til hjelp i rette tid til å akte alle gjenvordigheter og prøvelser for bare glede, vitende at ens tros prøve virker utholdenhet, og at utholdenheten vil virke fullkommen gjerning. Jak. 1, 3—4. —

Vi skal ikke stå tilbake i noe, men ha fullkommen seier i alle deler, så langt vi har lys! Det er velsignet når man er i vanskeligheter og har motgang, å huske på at Gud er trofast som ikke vil tillate at vi fristes over evne, men vil gjøre både fristelsen og dens utgang så vi kan tåle den. 1. Kor. 10, 13.

Må da Guds nåde og visdom utvirke i alle våre hjerter at vi ved levende tro på ham alltid vil akte det for idel glede når vi kommer i prøvelser og vanskeligheter, og at vi med troens øine må se at meningen med det alt sammen er at vi skal finne vårt eget selvliv og gi det hen i døden, for at vi kan likedannes med Jesus Kristus og bli skikkede for hans evige rike. — Ja, når vi får nåde til å ta prøvelsene slik, da skal vi også opleve at alle ting samvirker til det gode for den som elsker Gud. Altså: Der hvor det er prøvelser, er også frelse, og hvor det er mange prøvelser der er stor frelse!!