Minneskrift: Smith Johan O., Begravelsen

Begravelsen.

Br. J. O. Smith’s særdeles vel benyttede og uttjente jordiske legeme blev gravlagt lørdag emd. den 8. mai. Lokalet på Horten var jo, som rimelig kunde være, overfylt av folk, tross de usedvanlig store reisevanskeligheter.

Br. Smith var jo veldig høit elsket av alle vennene landet rundt, så man anstrengte sig for å kunne møte frem, enten det blev på den ene eller den annen måte. Det blev blandt annet syklet i milevis.

Likfølget var det største man hadde sett på Horten. Hvad vilde det da ha blitt om det hadde vært normale forhold. Telegrammer, brev og kranser kom fra forskjellige steder rundt om i landet.

Ved båren talte E. Aslaksen ut fra Hebr. 13, 7—9: «Kom i hu eders veiledere som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.»

Vi er her samlet en brøkdel av frukten av br. Smith’s liv. Vi er ikke blitt tilhengere av noen læresetninger, men efterfølgere av en levende tro, som bringer liv!

Ved br. Smith’s troskap har vi fått rikelig lys over veien, over livet, kraften, sannheten, og er blitt ført inn i likedannelsen med Jesus Kristus, i avdøen fra all synd, avdøen fra urettferdighet, smiger, hykleri o. s. v.

Det største av alt er at br. Smith har betjent oss således, at vi ved Guds nåde kan bibringe andre den samme levendegjørende tro, slik at dette velsignede Kristi liv kan forplantes videre. —

Br. Smith har vært en banebryter, en kampens mann, ikke egentlig for læresetninger, men for sann kristendom, for ekte Guds liv, for rettferdighet, sannhet, kjærlighet, Guds visdom, renhet, godhet.

Det er en usedvanlig anledning i dag. Hvilket resultat av denne ene manns liv! Hvilken lønn han har i vente! Det er så stort at en fattes ord for det. Han fant frem til selve livet. Og det er just dette der blir spørsmål efter i de dødes opstandelse.

Jeg kom inn i marinen 19 år gammel, og traff der br. Smith på mitt første tokt, og fikk høre om Guds sanne nåde som kunde omskape. Sådant hadde jeg aldri hørt før noe sted. Ikke ett eneste menneske hadde noensinne formådd å si mig noe sådant!

I 35 år har vi hatt et dyrebart samfund med hverandre og med de andre hellige i den levende Guds menighet! Ære være Gud! Br. Smith’s minne er en evig velsignelse! Slik kan også ditt liv bli, om du har dager nok tilbake. —

Han var ikke noe mindre enn en reformator til sant Guds liv. Og det er derfor både synd og skam at religiøse ledere og andre har stått denne vei imot.

Han var en saktmodig og ydmyk mann. Det var Guds verk med ham. Nu har vi sett utgangen av hans ferd. Det endte til Guds høieste ære. —

Videre talte Karl Pedersen ut fra Hebr. 12, 22—24: «Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte som er opskrevet i himlene, og til dommeren som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod som taler bedre enn Abels.»

Vi skal aldri mere her se br. Smith og høre hans røst, som var til slik veiledning i denne husholdning, og som var til slik velsignelse. «Salig er den mann som grunder på Herrens lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid . . .» Salme 1.

Br. Smith var et slikt grønt tre. Ja, han bar frukt, kan vi si, 12 ganger i året — enten det så lyst eller mørkt ut, uansett medgang eller motgang.

Med sin ånd var han allerede for lenge siden kommet til Sion, og vi kjenner det samme om vi vandrer rett. —

«Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.» Dan. 12, 3. Dette ord passer ekstra godt.

Han gav også andre tro for dette seirende liv. —

Ved graven talte br. Sigurd Bratlie til den store forsamling ut fra Fil. 2, 13: «For Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.»

Dette ord kan man skrive over br. Smith’s liv. Det var disse virkninger han holdt sig til, og som bragte så store resultater. Det finnes så mange slags virkninger, fra mange kanter. Den store mengde følger tidsånden og virkningene fra sine syndige lyster og begjæringer. Guds virkninger tør menneskene i almindelighet ikke forlate sig på, slik at de følger dem. Allerede fra skoledagene er det adskillig løgn og bedrag, og slike virkninger følger man.

Skriften sier at Gud undret sig over at han ikke fant noen som vilde stille sig i gapet, noen som kunde stå frem og føre hans sak. Her har vi et veldig eksempel i br. Smith, som villig og lydig mot Guds virkninger våget å stille sig frem, tross motstand og motsigelse fra alle hold.

I almindelighet er man redd for vanæren. Br. Smith hadde hjertets oplatte øine, og med fast hjerte stod han frem, uten å frykte vanæren. Hans navn blev foraktet og vanæret, og han blev stemplet som vranglærer. Men en gudfryktig flokk står her i dag og vidner om hans velsignede forkynnelse. Denne hjalp oss på alle måter, ut fra synden, ut fra mennesker og tidsånd. Ja, vi priser Gud for utløsningen, og for dette hans redskap som han i tidens fylde opreiste til vår hjelp.

Midt i en vanartet slekt er vi tatt ut til å følge i vår edle brors fotspor. Vi vil også være lys, og ikke skamme oss for Guds virkninger. Her er en vanartet verdens slekt, og vi har også en vanartet religiøs slekt. Og vi må brytes ut fra dem begge.

Br. Smith slet sin kropp ut i tjenesten for Herren. Hans løp her i verden har ikke vært forgjeves. Han har efterlatt sig himmellys — og Satan må fly. Vi vil være ham en krans på Kristi dag.

Derfor vil jeg si: La oss, som har sett hans løp i denne verden, fortsette i samme spor: Følge Guds virkninger, og ikke være redd for menneskene!

Smith har gått foran, og vi følger efter. Gud velsigne oss så disse sannheter må leve så lenge vi er i denne verden.

Derefter var det fellesmåltid på lokalet, og så minnemøte om kvelden. Vi fortsatte så neste dag, søndag, med minnemøte både fmd. og emd., så det blev ialt 3 minnemøter i trekk. Det virket som det dyrebareste stevne. Ære være Gud!