Minneskrift: Smith Johan O., Velsig. være minne

Velsignet være Johan O. Smith’s minne.

Gud har nu tatt sin høit elskede og tro tjener hjem, efterat han i sin tid har tjent Guds råd. Hvad Gud har fått utført igjennem denne troens mann, vil først tilfulle bli åpenbart på opstandelsens morgen. Men også nu ser vi svære resultater av Johan O. Smith’s virke, og en kjenner sig ordfattig når en vil si noe om det.

Gud har gitt mig den store nåde å få i være sammen med br. Smith og lære ham personlig å kjenne, både offentlig og privat. Når jeg tenker på br. Smith, vil jeg gjøre Davids ord om Saul til mine: Aldri kom Smiths sverd umettet hjem. 1. Sam. 1, 22. Han var en krigsmann, og når han talte Guds ord, måtte alle høre. Det kløvde og skilte og dømte hjertets tanker og råd, selvlivets blod fløt. Det var ikke bare offentlig, men og privat. Han brukte å si: Det er kjød nok, på korset med det. Korsets ord, som er en Guds kraft til frelse, var da og helt igjennem hans forkynnelse. Selv var han i all sin ferd det beste bevis på korsets kraft. Det står at ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss. I br. Smith blev ordet kjød, han levde det, og vi kunde føle og ta på det. Likesom Guds ord aldri blir gammelt, men det blir nytt og gir liv for hver gang vi leser det, slik var det og med br. Smith. Han blev aldri gammel. Hans legeme blev skrøpelig på slutten, og han så lite, men han var alltid ny og livgivende. Like til det siste hadde han svære åpenbaringer i Skriftene. De mest almindelige skriftsteder blev nye når han siterte dem. Hans tale natt og dag var bare Guds ord. Talte han om jordiske ting, anvendte han det alltid på det åndelige, og det var betegnende hvad en bror sa til mig: «Smiths brever er interessante, ja, om han bare skriver om en koffert, er det opbyggende.» Grunnen til dette var at han levde Ordet. Når vi leste om at den største skulde være alles tjener og trell, da så vi det opfylt i br. Smith. På stevnene gikk han stille og ubemerket iblandt oss. Så han en enslig stå der undselig og tilbaketrukket, gikk Smith bort til ham og gav ham tro og mot. Han kjente den enkelte og tok sig av den ringes sak. Og når vi leser: Attrå ikke det høie, men hold eder gjerne til det lave, så ser vi det opfylt i Smith. Det var ikke de store forsamlinger han attrådde å preke for. Nei, han var fornøid med noen få i en stue. Der utla han Guds vei nøiere. Når Gud oplot våre hjerter så vi kunde forstå det han sa, da frydet han sig. Visdom er det største, brukte han å si, be Gud om å få visdom og åpenbarings ånd til kunnskap om sig.

Når Smith snakket om Guds gjerninger i naturen, sa han: «Se hvor vakkert alt er som Gud har gjort, og jo mere en forstørrer det, desto vakrere blir det. Slik er det og med Gud, jo mere en lærer ham å kjenne, desto større blir han.» Det ord passer på br. Smith selv, og det er jo naturlig siden han levde sitt liv i Gud. Jo mere en lærte br. Smith å kjenne, desto større blev han. Når en i omgang med ham fikk se inn i hans private liv, blev en ute av sig selv av forundring, hvorledes han i de minste enkeltheter gjennemførte rettferdighet og barmhjertighet. Ved et tilfelle fortalte han: «Jeg sitter og skriver ved statens kontorer, og i min fritid skriver jeg brever og til «Skjulte Skatte»; men jeg kan ikke få mig til å dyppe pennen i statens blekk. Jeg holder mitt eget blekk.» Når vi var ute og reiste sammen, og vi var inne på kafeer og spiste, var han den første til å betale. Jeg vet aldri det blev optatt en kollekt til ham. Kunde det lykkes for oss å gjøre ham en tjeneste, så passet han anledningene og betalte den flerdobbelt tilbake. Med et slikt liv som bakgrunn forstår vi at han kunde la lyset skinne. Livet er menneskets lys, sa han ofte. Joh. Ev. 1, 4. Det var ikke døde læresetninger, men liv han forkynte. Det var ikke noe rart i at den religiøse verden med alle sine urettferdigheter reiste sig til motstand mot det lys br. Smith lot skinne. Om de påberopte sig blodet og nåden aldri så meget, så trengte lyset igjennem. Blodet er nemlig ikke til å dekke over synden, men til å rense den vekk, og nåden er til å optukte oss. Tit. 2, 11—12. Når Smith bar frem budskapet om Jesu blod og nåde, var det ikke sjelden å se disse religiøse syndere fare på dør i fullt sinne.

Som den troens mann Smith var, forstod han å være i Guds ledelse. Vi var så trygge bare han var med, eller hadde gitt sitt råd. Selv om det likevel kom vanskeligheter, visste vi det vilde ordne sig. En gang vi bestemte friluftsmøte på Tonsåstoppen, var værforholdene dårlige, men br. Smith skulde være med, og vi var trygge. Dagen kom med fint vær, og vi drog op der i lastebiler. En masse folk møtte op fra fjernt og nær. Eftersom møtet nærmet sig, begynte det å tykne til på himmelen, og da Smith stod frem for å vidne, småregnet det med snefiller inniblandt. Kafeen der var altfor liten til å rumme alle disse mennesker. Da rakte Smith hendene i været og bad Gud å drive skyene vekk så vi kunde holde møtet. Så tok han bibelen op og leste. Da var det slutt på regnet, og solen skinte. To ufrelste menn stakk hodene sammen og sa: Det var kraft det!

Dette evangelium er riktig noe for ungdom, sa han ofte. Frukten av hans forkynnelse er da også blitt en ungdomsskare rundt om i landet og andre land. Og det er betegnende hvad en eldre mann sa engang han kom på stevne: «Det er jo bare ungdom her, så jeg er visst blitt for gammel». Dog det er da eldre innimellem, og de blir unge igjen som ørnen, og de løfter vingene for å gjøre Guds vilje den tiden de ennu har igjen.

Ungdommen flokket sig om br. Smith, og minnet om denne staute, hvithårede mann midt i ungdomsflokken viskes aldri bort. Han fanget alles interesse når han spurte og svarte, spøkte og underviste. Han blev likesom aldri trett. Når vi kom hjem efter møte om kvelden, og vi satte oss til å spise, blev klokken mange før vi kom fra bordet igjen. Ofte varte samtalene til langt over midnatt. Han manglet aldri stoff, slik var han like til det siste. Derfor tenkte vi ikke at han så snart skulde gå fra oss, og det er tungt å tenke på at vi aldri mere her i livet skal få se og høre ham. Men vi som er igjen, vil gjøre som han selv skriver i en sang: Vi vil gå i fedres spor, og innta løftets land. Den ungdomsskaren som han underviste, forsøkte han ikke å binde til sig, men til Kristus, som han så ofte sa: Det er Jesus som er hodet, og I skal vokse op til ham. Derfor har vi livskraft i oss til å sette lyset i staken. Vi vil holde frem livets ord til ros for br. Smith på Kristi dag, at han ikke har løpet forgjeves eller arbeidet forgjeves. Fil. 2, 16.