Minneskrift: Smith Johan O., Den rettf. minne...

Den rettferdiges minne lever i velsignelse.

Far gikk fredfullt hjem til Jesus 1. mai kl. 2 natt, 71 ½, år gml.

I den senere tid har han vært litt skrøpelig til legemet, og synet var svekket så han ikke kunde se å lese og skrive. Men om legemet var skrøpelig, så var han åndskraftig som aldri før, og hans åndelige syn blev ikke svekket.

Skjærtorsdag besøkte han vennene i Tønsberg og deltok i brødsbrytelse. Han talte da velsignet og kraftig om Guds vei og Kains vei. Da han kom hjem efter denne turen, følte han sig trett og sliten og måtte holde sengen noen dager. Dagen før sin bortgang følte han sig nokså bra og var oppe.

Ved Guds forunderlige styrelse kom min bror Helge og jeg reisende hjem helt uventet, ca. 4 timer før fars bortgang. Han tok oss kraftig og hjertelig i hånden og ønsket oss velkommen hjem og spurte interessert om møtene i Hallingdal, hvor jeg hadde virket. — Han gledet sig over at det stod bra til med venneflokkene rundt om, og frydet sig særlig over de unges kraft og iver.

Ved midnatt lå han og priste Gud, og det siste min bror hørte fra ham idet han gikk for å legge sig, var:

«Ja, takk og lov». Vel to timer senere blev han hentet hjem til Gud idet han skulde gå over gulvet. Det var hjerteslag. — Fars bortgang kom uventet på oss, da han jo var ganske kjekk dagen i forveien. Men Gud visste nøiaktig tiden, og far stod våken og beredt. — Om det var usigelig smertelig å skilles her, så er det jo bare for en kort tid, og så skal vi møtes igjen.

Alle i vårt hjem er frelst, og det var en stor glede for far. Vi kunde alle bøie kne der ved fars seng om natten og prise Gud for hans velsignede liv og eksempel. Jeg har aldri sett far urolig eller utålmodig. Han var i Guds velsignede hvile og fred, og det var en vederkvegelse å være i hans nærhet. Han hadde et stort åndelig utsyn og var derfor langmodig og overbærende.

Jeg trakk et mannak. straks efter fars bortgang og fikk 1. Joh. 4, 15. «Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.» Far var nu i Gud, og Gud var i ham. Far levet sitt liv i Gud. Det var i Guds klare lys han talte og handlet, og han støttet sig ikke til menneskemeninger. Han kjente ingen efter kjødet og kunde derfor felle upartiske og rettferdige dommer. Jeg har ikke sett noen som har frydet sig slik av hjertet over de guddommelige sannheter som far. Når det under samtale gikk op lys for noen, så slo han sig på knærne og jublet høit. Ja, lovet være Gud fordi hans glede nu er fullkommen.

Det er få som lik far i skrift og tale har ophøiet Jesus Kristus både som Guds Sønn og menneskesønn. Far ophøiet og æret Jesu navn ved hele sin livsferd. Han formante også oss helt til det siste at vi nøie måtte overvåke at alt det vi sa og gjorde, måtte være til Guds ære.

Far har attest fra de militære kontorer at han arbeidet raskt og sikkert, og slik var far i all sin ferd, både i det timelige og åndelige. Han handlet raskt og sikkert efter Åndens virkninger i sitt hjerte og spurte ikke kjød og blod til råds. — Han hadde fått stor livsvisdom ved alt det han hadde gjennemlevet, og hadde utrolig meget interessant og velsignet å fortelle, som var til opbyggelse og lærdom. Far hadde alltid det åndelige arbeide for øie under samtale med mennesker, både overfor ufrelste, nybegynnere og viderekomne. Han hadde en særskilt nådegave til å tale i gåter og lignelser og fikk derved på en treffende måte kastet lys inn i alle slags kroker og kriker i de forskjelligste forhold forat de enkelte skulde bli utfridd fra synd og selvliv.

Min bror Kristian trakk også et mannak. efter fars bortgang og fikk Luk. 12, 35—38. Disse ord passet godt. Far hadde sitt sinns lender ombundet og sitt lys brennende til det siste. Han stod opreist på gulvet, fullt våken både åndelig og legemlig, midt på natten da Gud hentet ham hjem.

«Salige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal binde op om sig og la dem sette sig til bords og gå frem og tjene dem. Og om han kommer i den annen vakt, og om han kommer i den tredje og finner det så, salige er de.» V. 37—38.

Far har efterlatt oss en rik arv, idet han har plantet livets ord i våre hjerter og oplært oss grundig til rettferdighet og gudsfrykt. — Det var velsignet med alle de bordtaler han holdt mens vi satt og spiste hjemme. — Savnet efter ham vil bli stort på alle måter.

Hans minne vil leve i rik velsignelse i våre hjerter til vi møtes igjen.