(Fred)

Av Thomas a Kempis.

Vi kunde ha megen fred dersom vi ikke bekymret oss om andre menneskers ord og gjerninger, som vi dog ikke behøver å svare for. Hvorledes kan den lenge ha fred, som blander sig i fremmede bekymringer, som utenfor sig søker anledninger til uro, som lite eller sjelden samler sig eller søker inn i sitt eget indre? Derfor er de enfoldige og likefremme mennesker salige, for de har megen fred.

Hvorfor er mange blandt de hellige blitt så fullkomne og kommet så høit i beskuelse av de himmelske ting? Fordi de har beflittet sig på å avdø fra sig selv og alle jordiske begjæringer, så at de kunde henge ved Gud alene og leve uhindret av sig selv. Vi har alt for meget å gjøre med våre jordiske begjæringer, og bekymrer oss alt for meget om forgjengelige ting. Vi overvinner også sjelden en eneste last fullkomment, og opflammes ikke til daglig omvendelse; derfor vedblir vi å være så lunkne og kolde.

Dersom vi var fullkomment avdød fra oss selv, og ikke i vårt indre besnæret av jordiske ting, da kunde vi også forstå de guddommelige ting og beskue de himmelske. Den aller største hindring for beskuelsen og betraktningen av det himmelske er at vi ikke er fri fra de jordiske begjæringer og lyster, og at vi ikke beflitter oss på å følge de helliges vei og eksempel. Når bare en liten gjenvordighet møter oss, blir vi straks nedslagne og vender oss til menneskelig trøst. Men blev vi stående faste i det gode forsett, som en sterk mann i striden, så skulde vi uten tvil se Herrens hjelp fra himmelen over oss. For Gud er beredt til å hjelpe dem som kjemper og håper på hans nåde. Han gir oss også anledning til å stride, fordi vi skal seire. Men når vi alene setter vår gudstjeneste i utvortes ting og ceremonier, så har vår andakt snart ende. La oss derfor sette øksen til roten, forat de kjødelige be-gjæringers syndige rot må bli avhugget, så vi kan ha et fredelig sinn.

Hvis vi hvert år utryddet en synd, så vilde vi snart bli fullkomne mennesker; men vi finner ofte at vi i begynnelsen av vår omvendelse var mere ivrige og brennende enn nu efter mange års tro. Derfor skal vår andakt, omvendelse og gudsfrykt daglig vokse. Men det ansees nu for noget stort om en kan beholde bare en del av sin første andakt og iver. Gjorde vi bare i begynnelsen litt vold på oss selv, så kunde vi siden med letthet og med glede gjøre alle ting.

Det er vel tungt å forlate hvad en er vant til; men det er ennu tyngre å knekke og overvinne sin egenvilje. Men når du ikke lærer å overvinne små og ringe ting, hvorledes vil du overvinne de større og sværere? Motstå dine begjæringer i begynnelsen, og venn dig av med en ond vane, så du ikke skal falle i større synd. Hvis du la merke til hvilken stor fred du skaffer dig selv og hvilken stor glede du bereder andre ved et gudfryktig levnet, så vilde du ha større omsorg for å tilta i gudsfrykt.