Skjøgen - Bruden

Skjøgen — Bruden.

Skjøgen blev fremstilt for Johannes som en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr, og på hennes panne var et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Åp. 17, 1—6. I det 18. kap. leser vi om Babylons fall. Vi leser om kongene og kjøpmennene som gråter og sørger. De var blitt rike der i Babylon, men nu kommer dommen over deres vellevnet.

Da engelen viste Johannes bruden, Lammets hustru, fikk han se den hellige stad Jerusalem, som steg ned av himmelen fra Gud; den hadde Guds herlighet, og dens lys var som den kosteligste sten, som krystallklar jaspis.

Både skjøgen og bruden blev sammenlignet med en by. Men det var en veldig forskjell på de byene. Babylon var forretningsbyen. Der blev kongene og kjøpmennene rike, og de levde i vellevnet. Det var vinning innbyggerne tenkte på. Jerusalem derimot var offerstaden. Dit op drog folket for å ofre. Ingen måtte komme tomhendet dit.

Nu kan vi prøve oss enhver især, hvilken av disse byene vi hører til. Er vårt liv et offer, hører vi til Jerusalem; men søker vi ære og vinning, er vi en Babylons innbygger. Jesus kom for å tjene og gi sitt liv. Menigheten er Jesu legeme på Jorden. Alt i menigheten bygges op ved offer. De som tenker på vinning, verker ut derfra. De må heller skrive sig inn i et religiøst parti. Der er det mange stillinger å få. Mange er de som ned gjennem tidene har tjent sig rike på Jesu navn. De er blitt mektige og æret. Mange forkynnere kan lignes med kjøpmenn. Alt innenom skjøgen er basert på forretning, vinning og ære.

Johannes hørte en røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!

Når all den synd som er gjort under dekket av Guds navn, skal hjemsøkes, vil det bli en forferdelig dom. Mange går der fornærmet, avindsyke og motløse. De forestiller sig fromme, og som de der lider urettferdig. Men sannheten er at de ikke får viljen sin frem, de blir for lite æret. Hadde de vært villige til å gi sitt liv og til å være alles trell, så hadde de blitt frelst ut fra Babel. Da hadde de blitt velsignet og hadde kunnet glede sig i Jerusalem — midt i menigheten.

David sier: Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføiet. Salm. 122.

Når man vilde gå til Herrens hus, da var det for å ofre og for å lære Guds bud å kjenne. Hvor velsignet det er å treffe mennesker med et slikt sinnelag. Ja, vi må som David glede oss når vi treffer mennesker som er på vei til Herrens hus — til Jerusalem. Den stad var tett sammenføiet. Når alle har den ene vilje å ofre, da blir det samfund.

Da det led mot den tid da Jesus skulde optas, vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra dit op, og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham; og de tok ikke i mot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem. Luk. 9, 51—53.

Samarias innbyggere tjente Herren, men dyrket på samme tid sine utskårne billeder. 2. Kong. 17, 41. Som det gikk Jesus i den samaritanske by, går det bruden når hun møter skjøgen. Har du fått ditt åsyn rettet mot Jerusalem — er ditt liv blitt et offer — da taper du denne verdens herlighet. Du blir foraktet slik som det står profetert om Jesus. Han skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. Es. 53, 2.

Skjøgen var klædd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler. Denne verdens herlighet ser hun op til, og hun blir mottatt. Fremstill eders legemer som et Gud velbehagelig offer, sier apostelen, og skikk eder ikke lik med denne verden. Rom. 12, 1—2. Vi vil stemme i med røsten fra himmelen: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!