Vokt deg!

Vokt dig!

«Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.» Job. 36, 21. Hvorfor skal menneskene ha det vondt når det finnes herlige veier som fører oss til glede og fred og gir livet innhold og mening. Det er lysten som føder synd, og av den kommer all fordervelse i verden. Vokt dig! Se op! roper vi når det er fare på ferde. Hører vi ikke også ropene i vårt indre hele dagen igjennem? En nyomvendt uttalte: «Jeg fikk det ikke godt før jeg begynte å si nei til lysten.» Vi får i sannhet bruk for ja, ja og nei, nei, ikke ja og nei og ja-men. Et ja til lysten gir oss sorg, motløshet og lyst til å gi op eller falsk frihet til lønn. Men takk og lov, der finnes en herlig vei som fører bort fra synd og elendighet, nemlig: et inderlig og alvorlig ment ja til han som kan frelse fra synden — Jesus Kristus. Men Gud har gitt oss vår frie vilje, som vi skal stå ansvarlig for en dag. Hvad velger så jeg? Vi kjenner når fristelsen kommer, hvor nær det ligger til oss å tenke: Det er vel ikke så nøie. Ja og nei og ja-men, er nærmest å gripe til når sannheten om oss selv blir forkynt. Min person er i det hele tatt et vanskelig punkt å røre ved. Men skal jeg bli frelst, en sann Kristi tjener, må jeg begynne med mig selv. Da løper jeg ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1. Kor. 9, 26—27. Når jeg har satt mig et mål, løper jeg ikke lenger uvisst og tvilende, men stevner frem mot den himmelske herlighet. Med herligheten ivente undertvinger jeg gjerne mitt legeme. Men hvor mange velger ikke det som er lettere, men som i evigheten blir skjebnesvangert. Jeg blir funnet uverdig og til spott og skam for alle de som har hørt mig avlegge den gode bekjennelse. Men jeg vil være tro inntil enden, og rettferdighetens krans ligger da rede for mig.