Rettferdighet

Rettferdighet.

Et av rettferdighetens kapitler dreier sig om å låne, søke lån, motta lån, og låne ut til andre.

Fra eldgammel tid heter det: «Og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av nogen.» 5. Mos. 15, 6. Og i Salme 37, 21: «Den ugudelige låner og betaler ikke, men den rettferdige forbarmer sig og gir.» I Salme 112, 5 og 9: «Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen. Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære.»

Både rettferdigheten og ugudeligheten kan formelig settes op i skala: Gjerne låne meget og ikke betale, gjerne låne litt og ikke betale, gjerne låne og være sen til å betale, gjerne låne og være kvikk til å betale, nødig låne og være kvikk til å betale, ikke låne og ikke låne ut, ikke låne men gjerne låne ut litt, ikke låne men være lykkelig ved å låne ut den hele dag.

Når man er urettferdig, betrakter man et lån som et funn. Man har da vært riktig heldig. Om den rettferdige skulde låne, vilde han betrakte det som en ulykke eller stor sorg. Lykken vilde ikke bestå i å få lånt, men bare i å få betalt. Å låne ut er selvfølgelig det helt motsatte. Det er en dyd, og det er en glede for den rettferdige. Men enda bedre er det å gi det bort av egen drift. Da slipper jo den fattige trykket av gjeld, eller muligheten av trykk av gjeld.

Har man lånt, er det jo livet om å gjøre å få betalt. Man kan ikke kjøpe og leve som ellers, men tvert imot først og fremst betale hvad man skylder. Den urettferdige vil da forakte det lille avdrag, idet han tenker og sier at det hjelper så lite. Men når han bruker det samme lille beløp til sig selv, da sier han ikke at det hjelper så lite. Det er adskillig slendrian blandt Guds folk m. h. t. dette. Det bringer sorg og gremmelse og vanære.

Det heter i Skriften at man skal gi gaver av alt hvad sitt er. Når den som har lånt penger av andre og ikke har betalt det tilbake, gir bort penger, da gir han bort det som hører andre til, hvilket jo er brutal urettferdighet og frekkhet, under hvilket påskudd det enn skjer. Det viser da en skrikende mangel på sann respekt for eiendomsretten, og bekrefter at man har regnet lånet som et funn.

Det må også gjøres et avgjort skille mellem å låne det man i sin nød måtte synes å trenge for dagen til livets ophold, og på å låne en sum for å sette igang ett eller annet foretagende som man beregner å skulle tjene penger på. Å sette igang sådant for andres penger, er lettsindig og helt uforsvarlig. Man har jo absolutt ingen som helst garanti for at det vil lykkes. Det er å spille hasard med andres verdier. Det tilkjennegir jo tydelig likegyldigheten med det som hører andre til, eller m. a o. urettferdigheten.

Når man som fattig er snar til å låne og sen til å betale, og som rik er sen til å strø ut til de fattige, da henger urettferdigheten hårdt ved en. Da trenger man i sannhet til med høie skrik og nødrop å søke frelse fra sin synd.

Må alle venner som er beheftet med denslags, gjøre fortgang med å avstå fra urettferdighet, som skrevet står:

«Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet.»