På flukt fra Herren

På flukt fra Herren.

Stå op, gå til Ninive, den store stad, og tal for den! Esor deres ondskap er steget op og er kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod op og vilde fly til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Jon. 1, 2—3.

Her leser vi om en som fikk i opdrag å rope ut et varsko til et folk hvis ondskap var såre stor, slik at Gud var nødt til å gripe inn og ødelegge staden.

Jonas krympet sig for dette og bestemte sig for å fly bort fra Gud og sin opgave uten å reflektere over følgene. Når Guds vilje kommer til oss, så leter vi efter undskyldninger, med andre ord vi er på flukt. Men Gud er såre nidkjær for sitt rikes sak; han lar det komme en storm, og hindrer oss i å fullbyrde vår flukt. — Vi ser at Jonas flere ganger var på flukt, Kap. 4, 1—3 og 8—9, men Gud var efter ham og satte ham på plass.

Gud griper inn i vår utroskap, og det er hårdt å være under Herrens dom. Det er dog en velsignet trøst midt i tukten: «Den Herren elsker, den tukter han». Hebr. 12, 6. Det gjelder vår likedannelse med Kristus, og det er det Gud har for øie midt under svøpens piskeslag. Hvis vi blir overrumplet av synden, så setter Gud sitt søkelys over vårt liv. La oss da være forstandige så vi ikke undskylder den, men forblir tålmodig i tukten og lidelsen, så skal vi få rettferdighets salige frukt. Hebr. 12, 11.

Synden henger såre fast ved oss, og vi er trege til å gi avkall på det som vårt hjerte henger fast ved. Derfor må vi inn i smeltedigelen. Mal. 3, 2—3. La oss elske smeltedigelen, for der blir slaggene smeltet ut, og vi blir klarere og klarere som den krystallklare jaspis. Da skal vi fremstilles uten flekk og lyte for ham i fred. 2. Pet. 3, 14.

Det står at vi skal vinne frelsen med evig herlighet. 2. Tim. 2, 10. Det er altså noe som skal vinnes ved arbeide, offer og tjeneste. Da gjelder det ikke å bli trett, men la omsorgen og kjærligheten for vår egen og andres frelse drive oss inn i tjenesten. — Dette å vinne frelsen med evig herlighet er det største mål en kan sette sig her i verden, og da må opdragelsen og utdannelsen være derefter. Slik er det med dem som tenker på å bli noe ekstra stort her i verden også. Da benyttes alle evner, all fritid, alle krefter settes inn, og det er bare for det forgjengelige. — Det mål vi ha satt oss, er evig herlighet, altså noe som ikke forgår. Derfor må vi lide, tåle, bære, tjene og gi vårt liv. Dertil er vi skyldige.

Det står at vi skal få igjen efter våre gjerninger. 2. Kor. 5, 10. Salm. 62, 13. Jer. 17, 10. Matt. 16, 27. Pred. 12, 14. Da er det om å gjøre å være rik på gjerninger som består for ilden, 1. Kor. 3, 14, slike som er fremdrevet ved Guds Ånd. — Måtte alle vi som har fått del i dette himmelske kall, gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast, og da, og kun da, er vi lovt en rik inngang i Jesu Kristi evige rike. 2. Pet. 1, 11.