Dumpe-kandidatene i livsens store prøve

Dumpe-kandidatene i livsens store prøve.

Når det er tale om å leve et seirende liv, da er den religiøse masse i stor villrede. At det i bibelen er tale om seier, og at en kristen skulde seire, kan de ikke benekte. Men så er deres erfaringer i almindelighet bare nederlag, og da er det ikke liketil å få dette til å stemme. Mange har gitt sig i kast med å bygge bro her, slik at Skriftens ord og den kristnes erfaringer ikke skal se så skrikende ut i sine motsetninger. Deres byggevirksomhet blir som oftest en bortfortolkning av både Skriftens bokstav og ånd.

Og de læger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred. Jer. 8, 11.

I boken «Det gjorde Gud:» har Ludvig Hope gjort sine forsøk. I kapitlet «Trøysta folket mitt» finner vi følgende som ikke bør passere upåaktet:

«Ein av venene mine i Sverike gjekk ein dag i ei trong bakgata i Stockholm, og der møtte han ein kjenning. Etter det eg minnest var det ein av dei store og rike i byen. Venen min helste og spurde i undring korleis det kunde ha seg at han gjekk her i denne bakgata.

Millom hovedgata og bakgata låg det ein skulebygning, og inne i bygningen var det nettop då samla ein heil flokk ungdom som skulde få vita resultatet av ein eksamen. Ut til bakgata gjekk det ei dør fra skulesalen, og denne døra vart tidt brukt av dei som dumpa til eksamen. Dei som skjemdest for å gå ut hoveddøra når dei hadde dumpa, dei stakk ut døra til bakgata.

Utanfor denne døra var det den rike grosseraren gjekk att og fram då venen min møtte han. Ein av sønene hans hadde vore oppe til eksamen, fortalde grosseraren. «Ja, ja, men varfør går Ni her då, her i denne gatan?»

Då svarade grosseraren: «Kommer pojken min denne vägen, då skal han få känna at han har en far.»

Han visste at dersom guten greidde eksamen, so vilde han gå ut hoveddøra, og då hadde han ikkje bruk for ein far som møtte han med kjærleik og trøyst. Men dumpa han og kom ut gjennom bakdøra, då visste han kva guten trong. Då vilde det vera godt å få eit varmt fangtak av far.

Vår store trøyst er at Jesus står ved den døra der dumpe-kandidatane i livsens store prøve kjem ut. Der møtte eg han den dagen eg var oppe til den første store eksamen — og dumpa, og der har eg møtt han gong på gong gjennom mange år når eg skamfull smaug ut bakdøra fordi eg ikkje hadde greidt eksamen. Frelsaren står aldri ved hoveddøra der dei går ut som klarar prøva. Han står alltid ved bakdøra og tek seg av dei som dumpa.

Gud vera takk for denne trøyst!

Nåde, nåde utan ende,
å, kor er Guds nåde stor!»

Så langt Hope —. Nu skal vi bemerke at det er Guds folk som i dette kapitel skal trøstes. Hope medgir i begynnelsen av kapitlet at det er noe av det vanskeligste. Men vi forstår at han ved ovenstående beretning mener sig å ha truffet det nokså bra.

Han sier Frelseren står aldri ved hoveddøren der de går ut som klarer prøven. Han står alltid ved bakdøren og tar i mot dem som dumper. Vi må da spørre: Blir ikke de tatt i mot som seirer? eller: Hvem tar i mot dem når det ikke er Frelseren? Hope har bare møtt Jesus når han har dumpet. Og det har han, som han selv sier, gjort «gong på gong gjennom mange år». Og han kan jo ikke trøste folk med annen trøst enn den han selv er trøstet med. Han kjenner ikke annen nåde enn til forlatelse for overtredelse. Og slik er det mange, mange med ham. Den optuktende nåde som omtales i Titus 2, 11—14 er helt ukjent.

Lovet være Gud at vi har en bedre trøst å gi hans folk. Du som er trett av å dumpe og gå bakdøren, du som ingen vei kommer, men lengter efter fremgang i ditt kristenliv, jeg kan trøste dig med at det er nåde å få til å seire i prøven, slik at du kan leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden. Du behøver ikke være redd for at du ikke skal bli mottatt av Jesus når du består eksamen. Hør hvad Jakob sier: Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. Kap. 1, 12. Bibelen er full av slike løfter til dem som seirer. Det kan vi se av det som står skrevet til de syv menigheter i Lille-Asien.

Hele boken «Det gjorde Gud» er en bortfortolkning av et seirende liv. Vi skal bare ta frem et kapitel til: «Gjera etter Jesu ord.» Der taes bergprekenen frem, og de fire siste versene siteres. Så skriver Hope:

«I dette ordet er det lagt inn to tankar som er enkle og endeframme å forstå. Den eine tanken er den at den som høyrer Jesu ord og ikkje gjer etter dei, han er lik ein mann som byggjer hus på berre marka utan grunnsteinar, og når uværet kjem dett alt i grus.

Ingen ting av det ein slik mann gjer står når det røyner på.

Den andre tanken som ogso er lett å skyna, går ut på at den som høyrer Jesu ord og gjer etter dei, han er lik ein mann som grev djupt i tufta når han vil byggja hus, og legg grunnsteinen under huset på berg. Det huset står i storm og flaum.

So langt er dette ordet greidt å forstå. Men meir vanskelig er det å vite kva Jesus legg i dette å gjera etter hans ord.»

Når vi leser dette, må vi spørre: Hvorfor er det vanskeligere å forstå hvad Jesus legger i dette å gjøre hans ord? Tar vi de andre ord av Jesus likefrem som han sier dem, så må vi ta de siste ord og slik, uten å legge noe mystisk i dem. Jesus mener vel ikke noe annet enn det han sier? Men leser vi videre i boken, så skjønner vi hvorfor Hope syns det er så vanskelig å forstå just de ord av Jesus. De kristnes liv er så stikk motsatt av bergprekenen, og nu gjelder det å få bygget en bro her, og så begynner bortfortolkningen av det at en skal gjøre efter Jesu ord. Og vi leser videre i kapitlet: «Det er ogso meininga med dessa Jesu ord at me skal stå fast. Me må og skal sjå at me er ufullkomne, syndige og fortapte. Då er det ogso han seier at me må venda om, og vender me om, so gjer me etter desse Jesu ord.

Dette er den eine store grunntanken i Guds ord, og det må me prøva både å forstå og tru, ellers skynar me ikkje Jesus rett.

Men her kjem mange med det spursmålet: Kva er det å venda om?

Det er enklare enn folk flest anar. Det er ikkje — som so mange meiner — å vinna over si synd. Det er heller ikkje å verta eit nytt menneske eller gjera noko til vår frelse.

Kva er det då?

Det er for det første å vedgå med seg sjølv at me er ufullkomne, at me er fortapte syndarar som går burt frå Gud. Når me sannar dette, so stansar me i spranget bort frå Gud og hans rike. Då får han tala til oss utan at me spring vekk eller vrir oss unda. No vedstår me tvertom at den synd og skuld me har fått auga på, den er vår. Eg vedgår at eg er eit syndig menneske. Det er eg som er den bortkomne sonen. Og so går me og seier dette til Gud.

Det er å venda om. Det er å gjera etter Jesu ord.»

Nu har vi altså fått forklaringen på hvad Jesus legger i det å gjøre hans ord. Det betyr ikke å gjøre det Jesus har sagt, men å erkjenne at vi ikke har gjort det, og så gå og si det til ham. Da gjør vi Jesu ord, sier Hope. Å vende om, sier han, er ikke som så mange mener — å vinne over sin synd. Det er heller ikke å bli et nytt menneske.

Det er fryktelig at tusener av mennesker skal føres inn i en slik forståelse av Jesu ord. Denne vranglære er blitt anerkjent, og folk leser det uten å tenke. Vi må rope ut med Paulus: Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det. 1. Kor. 15, 33—34.

Mange har våknet op for at de trenger syndenes forlatelse, men de blir liggende i synden. De tror ikke at det går an å komme ut av den. De kjenner ikke Gud som er mektig til å frelse. Nu er det på tide å våkne op for alvor og ikke synde mer. Det er på tide å lære Gud å kjenne som den der har gitt oss alt hvad vi trenger til liv og gudsfrykt, så vi kan få del i guddommelig natur. Da minker det på dumpe-kandidatene, og vi står i livets store prøver.

Hope skriver i forordene til boken at dette rimeligvis blir hans siste bok. Ja, det vil vi ønske til Gud både for folk og land.