Venn, hvorfor er du her?

Venn, hvorfor er du her?

Vi møter her to personer som står ved enden av sitt liv her på jord. Judas hadde hilst Jesus, kalt ham rabbi og kysset ham. Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her?

Ja, hvorfor var han der? Han hadde jo sin plass blandt de tolv, så Jesus kunde med god grunn spørre slik. Han, disippelen, midt iblandt de religiøse ledere som stod Jesus imot og vilde ta hans liv. Her lå det nok noe som ikke tålte lyset. Spørsmålet rammet nok hans hjerte; men han hadde vennet sig til å forherde sig hver gang sannheten banket på hjertedøren, så han til sist var blitt ond. Han var blitt en djevel. Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og en av eder er en djevel, sa Jesus. Joh. 6, 70.

Han som ved å bli fylt av Kristi sinn og ånd kunde blitt god, en gudesønn, han var blitt ond, en djevel.

Ved hans stivhet og gjenstridighet var det skjedd. Begjæret, mere penger, hadde hersket over ham, tross han hørte Ordet. Han forblev i Satans og syndens tjeneste, skjønt han var utvalgt til disippel, og nu var det kommet så langt at han forrådte sin herre og mester. Da han hadde gjort det, angret han, men som Skriftens sier: Likesom Gud ropte, og de ikke hørte, således, sa Herren, hærskarenes Gud, skal de rope, og jeg vil ikke høre. Sak. 7, 13. Det kunde jo vært godt nu å få rettet på det hele, men der var ikke rum for bot; det var gått alt for langt. Her var synd til døden, og for den var det ingen hjelp. 1. Joh. 5, 16. Satan hadde fått makten, og han fullførte sin gjerning, som gikk ut på å ødelegge ham, idet han fikk ham til å henge sig.

I Jesus ser vi motsetningen. Han gjorde intet av sig selv, men var tro mot alt det han hørte av Faderen. All utroskap av Judas hadde Jesus tålt i hellig hengivelse til Guds, så hans onde gjerninger ikke bare blev beseiret av Jesus, men indirekte blev de et kraftig bevis på Jesu godhet, idet han tiltalte ham med venn.

Så var det også med Josef og hans brødre. Deres onde og hårde hjerte ødela intet for Josef, men tvert imot blev det indirekte et middel til Josefs storhet.

Så også med David og Saul og alle de andre som var lydige og tro mot Gud. De møtte onde mennesker på sin vei; men deres ondskap formådde ikke annet enn å hjelpe til å fremstille Herrens tjenere i et herlig lys.

Når altså vi møter slike onde mennesker, så er de indirekte hjelpere til den glans av herlighet som vi skal ha. Derfor sier Skriften: Undre eder ikke. 1. Pet. 4, 12. Det hører med til husholdningen.

Når et menneske ikke lenger vil kjempe mot synden, men forherder sitt hjerte, så blir det ondt, og Satan forfører det til å stride mot de hellige.

Ap. Paulus forfulgte også de hellige; men han gjorde det uvitende og i vantro, derfor fikk han miskunn og blev et Herrens vidne da han blev omvendt.

Dette er noe å tenke på for alle som strider mot Jesu disipler og Kristi lære. Hvorfor gjør du det? Tror du at du opnår noe med det? Du makter ikke å skade Jesu disipler. De er vel bevart; men du kan ødelegge dig selv. Når man er blitt en djevel, er det ingen redning, da er alt forspilt. Det er ingen omvendelse for djevler. De har forlatt sin egen bolig og kan ikke vende tilbake igjen.

Våkn op! Vend om før det blir for sent! Ved ydmykhet og utholdenhet i troen vil det lykkes. Jesus sier: Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig, være hos mig, forat de skal se min herlighet, som du har gitt mig, fordi du har elsket mig før verdens grunnvoll blev lagt. Joh. 17, 24.

Når du er kommet dit hvor Jesus er, da har du i sannhet noe å leve og dø for. Da blir du målt og veiet, og alt blir takksigelse og lovprisning til Gud og Jesus Kristus, som i sin store nåde har forunt dig denne veldige frelse.