Galaterbrevet 5, 16-22

Utdrag av Hans Nielsen Hauges skrifter.

Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.

Akk, hvilken sannhet er ikke dette. Vilde kun enhver forsøke å adlyde Guds Ånd, nedsenke sig i hvad den byder, og gi sig i lydig vilje under Herren, så skulde denne omgang i Ånden straks ikke alene hindre kjødets begjæring, men straks døde lysten i begjærligheten, så den hverken kommer til vilje eller gjerning.

Kjødet begjærer imot Ånden og Ånden imot kjødet; de står hverandre imot, så I ikke skal gjøre det I vil, men det som Gud ved sin Ånd forklarer for oss, og med sin Ånd driver oss til.

Våre første foreldre hadde fri vilje, og utvalgte døden ved å ta av det forbudne tre. Dermed kom synden inn i verden og bor i vårt kjød. Våre lyster og vilje er av naturen syndige, og begjærligheten er imot Guds bud og undfanger synd. Når synden et fullmoden, føder den død. Jak. 1, 15.

Den som vil komme til livet, han må avsi sin egen vilje, og bøie sig under Guds Ånd, samt stride ved Herrens kraft imot alle onde lyster og begjæringer. Da skal man erfare strid innvortes i sig. Kjødet begjærer imot Ånden, og som Paulus sier, at han finner en kjøds lov innen i sig, som tar ham tilfange og strider imot hans sinns lov. Dog takker han Gud ved Jesus Kristus vår Herre og sier: Så tjener jeg da Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet. Rom. 7, 25.

I vår tekst sier han: Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven. De som er under loven, tjener i trældom og hører til forbannelsen, men for dem som dreper kjødet, er der ingen fordømmelse, da de er i Jesus Kristus. Rom. 8, 1.

For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort oss fra syndens og dødens lov, forat lovens riktighet skulde fullkommes i oss, som ikke vandrer efter kjødet, eller elsker å følge dets begjærligheter, som sanser eller erindrer det som hører kjødet til, for å fullkomme sin onde lyst. — De som er efter Ånden, de følger Guds vilje og søker å tekkes ham, samt sanser og betenker hvad som hører til å utrette de åndelige ting, og deri har ånden liv og fred, men kjødets sans er døden. Rom. 8, 6.

Ingen som gjør vederstyggelighet, skal komme inn i det nye Jerusalem, Åp. 21, 27, men alene de som har Åndens frukter som er kjærlighet, fred, langmodighet, fromhet, tro, saktmodighet og avhold fra alle onde laster, men en drivende flittighet i de opregnede gode Åndens frukter. Mot slike er loven ikke; men de som er kommet under Ånden, er løst fra lovens forbannelse, men ikke fra lovens lydighet med sinns bevegelser og begjæringer.

Dette er kjennetegnet på de kristne, at de har korsfestet kjødet og fornektet sig selv. Men for å gjøre dette må mere til enn verdens mennesker innbilder sig; for den syndige natur er ikke lett å døde, fordi kjødet, som strider imot Ånden, overvinner dersom vi gir det minste samtykke til noen begjærlighet. — Det er ikke nok å korsfeste og fornekte de grove laster, men også de fine lyster med sinnets begjæringer må drepes daglig, så vi ikke bedrøver Guds Ånd og gjør den kjære Fader imot. Vi må derfor døde dem i kjærlighet til ham, så vi kan leve i hellighet og rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, som er mektig til å overvinne det onde, når vi våker og ber med fullkommen vilje til å stride, hvorved vi opnår livsens krone.

Amen.