Kampprisen

Kampprisen.

La ingen frarøve eder kampprisen, om nogen prøver på det ved ydmykhet og engledyrkelse, idet han gir sig av med syner, blir opblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn og ikke holder fast ved hovedet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføiet ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst. Kol. 2, 18—19.

Det er mange som ikke holder fast ved hovedet, men ved et eller annet av lemmene på legemet, som de ser op til. Fra vedkommende får de avgjørelser og beslutninger i saker og forhold. Vedkommende blir for dem en mellemmann som de dyrker og tilber — en de aldri våger å gå utenom. På den måte mister de kampprisen.

Når en skal ta avgjørelser og er uviss, blir det kamp. Istedenfor å kjempe ut den kampen og ta ansvaret for sitt valg, er det mange som velger den lette vei å gå og spørre. Så hviler de i det råd de får. Slike lever jo egentlig ikke selv — men andre lever for dem. Går det galt for dem, skylder de på andre, går det bra, har de liten nytte av det, da de ved neste valg er like uselvstendige.

Gud har satt i menigheten apostler, lærere og hyrder, for å hjelpe, veilede og føre de hellige til fullkommen tjenestegjerning. De er satt i menigheten som tjenere, så alle kan vokse op til ham som er hovedet, Kristus. Efs. 4, 11—16.

Det er meningen at alle skal vokse op til hovedet og få ledelse derfra. Men ikke alle tjenere er tro. Istedenfor å hjelpe den enkelte frem til hovedet, binder de dem til sig selv. De liker å ha en flokk om sig som ser op til sig og spør om alt mulig. Blir de ikke spurt, betrakter de det som en fornærmelse. Istedenfor å hjelpe dem frem til selv å høre Åndens røst — til å vinne kampprisen — så frarøver de dem den. Disse liker å samle mennesker, som hønen samler kyllingene under sine vinger. De opfordrer dem til å spørre sig og skrive til sig om alt mulig, og tar gjerne ansvaret for deres liv. Skulde disse mennesker vokse til og selv opta kampen istedenfor å gjemme sig inn under vingen, da vilde de bli betraktet som slike som hadde tapt tilliden og blitt hovmodige. Fordi en vil ha ord for å være ydmyk, lar en sig frarøve kampprisen — en lar sig holde nede.

Skal en vokse op til hovedet, må en være sannheten tro. Hovmod og selvklokhet kan synes som styrke og selvstendighet. Fryktsomhet og eftergivenhet kan se ut som ydmykhet, dog enhver vet med sig selv hvad som er sannhet. Er vi sannheten tro, skal vi vokse op. Da er vi ydmyke og får nåde i livet til å forstå hvad rett er. Vi vil da få øre til å høre Åndens røst, så vi kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje. Kol. 4, 12.