Stå støtt

Stå støtt.

Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, o.s.v. 2. Tess. 2, 13—17. Der er det en formaning som vi i denne tid gjør vel i å legge oss på hjertet: «Stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært, enten ved vår tale eller ved brev fra oss.» V. 15. Vi som er så høit benådet og elsket av Gud, at vi fra før verdens grunnvoll blev lagt er bestemt til denne frelse, vi har et stort ansvar på oss til at dette kan fullbyrdes med oss. Skal vår ånd bli utløst fra de mange ting i oss og i verden, så trenges det at vi er og forblir tro mot sannheten. Vi må erkjenne sannheten om oss selv, at vi er egenkjærlige, æresyke og fulle av bekymringer o.s.v. Disse og masse andre ting skal vi frelses ifra. Da må vi ha vårt kall for øie. Vi ser da hvor langt fra mål vi står. Da blir det nød og rop efter frelse og utfrielse, og Gud virker i oss både til å ville og utrette, Fil. 2, 13 — og vår trang skal bli opfylt i Kristus Jesus. Skal vi forbli alltid i denne helliggjørelse av vår ånd og tro på sannheten, så gjelder det å stå støtt og bli i de lærdommer som fører til dette mål. Det står at han har gitt oss en evig trøst og et godt håp i nåde, v. 16, så vi har jo all grunn til å være såre frimodige. Hvori består da denne trøst og dette håp? Vi ser i Hebr. 4, 16: La oss trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Skulde det ikke være en kilde hvorav vi kan hente trøst? I Jakob 1, 4 står det: Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget. Det skal tålmodighet til, eftersom vi er trege og sene til å gjøre Guds vilje, som er vår helliggjørelse. Den trøst som jeg synes overgår all trøst, og som er blitt så dyrebar for oss i menigheten, men som er skjult for den store skare, finner vi i Hebr. 2, 18 og 4, 15: Thi derved at han selv har lidt, idet han blev fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. — Når vi fordyper oss i disse skatter, så må vi utbryte med Paulus: O, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud. Hvor uransakelige er hans dommer og usporlige hans veier. Rom. 11, 33. Dette bevirker at vi blir trøstet over all måte, og vi setter iverk efter som Gud virker i vårt indre. Her må enhver av oss være vårt ansvar bevisst, når vi har fått skue inn i Guds skattkammer og har fått se hvad som står til rådighet. Da er det noget som forplikter fra vår side. La denne frykts ånd beta oss slik at vi våker over vårt liv og holder eftertanke, at ikke denne trøst blir forgjeves. Derfor, stå støtt og hold fast og forbli tålmodig i dine omgivelser av hvilke slags de enn er. Alt og alle ting er våre tjenere, vi som er uttatt til denne frelse og dette liv. La oss opholde oss som fremmede og utlendinger den tid vi har igjen. La disse ord: stå støtt og hold fast, være oss en stadig veiviser i livet. Da skal vårt mål nåes.