Søk Guds ære

Søk Guds ære.

Den som taler av sig selv, søker sin egen ære; men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham. Johs. ev. 7, 18.

Jesus kom for å ofre sig selv, og han tok en tjeners skikkelse på sig. Kristi ånd er en offerånd. Ingen kan derfor tale eller handle i Kristi ånd og søke sitt eget. Den som søker sitt eget, er vantro. Jesus sier: Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre. Jesus søkte alltid Faderens ære, og tenkte ikke på utfallet for sin egen person. Det er troens vei, som Jesus banet. Slik må også vi ta det for å følge ham.

Gud er den som ophøier og fornedrer. Han gjør fattig og rik. Troen på det gjør at man ikke frykter mennesker, men ham som har all makt. De som har denne troens hvile, har full handlefrihet. De kan tale sannhet der andre smigrer av frykt for å bli forkastet. De kan skjule sig der andre stikker sig frem for å bli ansett, og si nei takk til gaver hvor andre i bekymring attrår dem med begjærlighet. Den som søker Guds ære, kommer ikke i avhengighetsforhold til mennesker, så han må ta hensyn til hvad de synes og mener. Jesu løfte til menigheten i Tyatira var: Den som seirer og tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene. Betingelsen for å få makt og ære var at de tok vare på hans gjerninger. Den som søker makt og ære, tar vare på sine egne gjerninger; men den som søker Guds rike først, skal få dette i tilgift. Å søke Guds rike først er i alle forhold først å tenke på hvad er sant, hvad er rettferdighet, hvad er godt, kort sagt — hvad er Guds vilje. I denne avgjørelse lar man sig påvirke av menneskenes meninger og ønsker, av tidsånden og det moderne, just fordi man søker sin egen ære. Slike mennesker opnår det motsatte av det de attrådde. Gud fornedrer dem, gjør dem fattige.

Det stod: Den som tar vare på mine gjerninger. — Disse mine gjerninger bryter med tidsånden — menneskenes tankesett og Satans planer. Da blir man akkurat som Jesus forkastet av menneskene, men er utvalgt og kostelig for Gud.

Når vi leser om troesheltene i Hebr. 11, ser vi at de måtte gå ut fra sin slekt og alt det de levet i, for å ta vare på Guds gjerninger. De visste ikke hvad det blev til; men de levde i tro. De blev ensomme, men de utfylte Guds plan. De andre gikk til grunne, men Noah blev frelst med sitt hus. Abraham blev de troendes far, og alle folkeslag blir velsignet i ham. Josef kunde holde sin slekt i live, Moses kunde frelse sitt folk av Egypten, o.s.v. Fordi de søkte Guds ære, så æret Gud dem og gav dem makt over folkene. Så ser vi da at den som tror, hører æren til. 1. Pet. 2, 7. Gud utvelger sig slike og setter dem — menneskers vilje og beregning til tross — som fyrster. På den dagen rødmer Josefs brødre, Bileams efterfølgere, Korahs menn og Saul med sine rådgivere, og all fariseernes ære blir dem til skam fordi de ikke søkte Guds ære.