Mismod - hovmod

Mismod — hovmod.

Mellem disse poler svinger mennesket. Går det dårlig, trekkes man som en kompassnål mot mismodets pol, og når det går godt, trekkes man mot hovmodets pol.

Lykkes det dårlig, fristes man til å gi op, idet man fristes til å tenke at det hverken er eller nogensinne blir noe greie på en, så det vil aldri lykkes. Jeg kan godt huske at jeg i denne tilstand ønsket mig døden.

Og dersom det lykkes bedre og bedre, fristes man til å tro at det er noe ekstra stort med sig. Man fristes da også til å gjøre sammenligninger med andre for å finne ut at selv om det er stort med dem også, så er det dog bare småtterier mot ens egen storhet og de bedrifter man selv har gjort. Hvis det yderligere lykkes for en, fristes man videre og videre inntil man til slutt fristes til å tenke at man er større, sterkere og mere vis enn alle andre. Forferdelige ende! Da er også ens undergang fast beseglet. —

Det normale skulde være at man i begynnelsen av sitt kristenliv blev fristet til mismod, og senere til hovmod. Dog fristes mange til mismod så lenge de lever, mens andre fristes til hovmod like fra begynnelsen, alt efter som enhver er og eftersom det går en både i det timelige og i det åndelige. —

Mønsterverdig er det om man ikke taper motet når det går dårlig, men alltid fullt og fast forventer Guds hjelp til at det skal lykkes i alle deler å gjøre Guds vilje, å seire over all synd, selv om det skulde ta lang tid. —

Når det lykkes utmerket for en, så man seirer på alle ens veier, og når Gud bruker en til store ting i sitt rike, da er det mønsterverdig at man er absolutt ringe i egne øine, idet man er fullt forvisset om at det hele utelukkende er Guds nåde, og at man uten denne er aldeles hjelpeløs og uduelig til alt godt, slik at man fortsettende av hjertet gir Gud all ære og pris, samt at man avholder sig fra å gjøre sammenligninger med andre, da dette er en Satans snare, for å få innpodet hovmod. Dette forstår den som er from, mens andre fanges i denne snare. —

Når det lykkes for en sjel, er det alltid noen som er tåpelige nok til å smigre ham, og således legge snarer for hans skritt. Det mønstergyldige er da aldri å høre på det øret, men trofast motstå alt sådant snakk, uten undtagelse. Man bør heller refse denslags, for det er kun mørkets gjerninger.

Hvad mismodet angår, da holder man dette borte ved med troskap å fastholde at det er Gud selv som skal hjelpe og frelse, og at han har både godhet, kraft og tid til å greie det. Noe annet blev det om vi skulde frelse oss selv; men se det skal vi jo ikke. —

I begge tilfeller, både når det mislykkes og når det lykkes, har vi ett og det samme å gjøre, nemlig å gi Gud æren og prisen og makten og visdommen og tilbedelsen, både i tid og evighet. Amen.