Seier!

Seier!

Det er ikke en naturlig ting for et menneske å seire; det er en naturlig ting å holde fred med sine lyster, ja med alt og alle som man skal seire over. Les Rom. 8, 35—37 og Efes. 6, 12. I alt det vi har med å gjøre, skal vi mere enn seire. D.v.s., man har gjort op med sig selv at Guds vilje må gjøres, ikke av tvang, men med nidkjærhet. Gjør man det? Kan man det? At de aller fleste ikke gjør det, ligger klart i dagen. At man kan, er jo vidnefast, ja ved to og tre vidner står enhver sak fast. Er man kommet dit, gjelder det å utvise den samme iver efter den fulle visshet i håpet inntil enden. Hebr. 6, 11.

At så få har seier, ligger i at der ikke er nok iver efter full seiers visshet, m.a.o. ingen full overgivelse til Guds vilje. De er ikke kommet igjennem den trange port, så de av hjertet sier: «Herefter volder intet mig besvær; alt akter jeg for skarn mot dette å kjenne Kristus; jeg glemmer det som er bak, og jager efter det som er foran til den seierspris hvortil Gud i det høie har kalt oss i Kristus Jesus.»

Hvilket kall, ja rop — Kristi seierspris, — han som stilte maktene og myndighetene åpenlyst til skue. Har vi hørt dette kall, dette rop, da bøier vi oss i støvet med villighet i hjertet til avklædelse av dette selvliv. Har vi hørt dette kall, da gi akt, for at vi ikke skal bli sløve, men efterfølge dem som ved tro og tålmodighet arver forjettelsene. Hebr. 6, 12. Det er nok vanskelig å gi akt på de eldste så lenge vi ikke er fullt overgitt, for kjødet vil ikke efterfølge. Nei, kjødet skal ikke efterfølge, det skal dø. Nu skal vi utvise iver efter full visshet om seier, akkurat som vi før viste iver efter å baktale, mistro, ringeakte og meget annet, slik skal vi nu utvise iver i å efterfølge de eldste, v. 12.

For at vi ikke skal stå oss selv iveien, må vi huske dette: «Ta ikke imot noget klagemål mot en eldste uten efter to eller tre vidner.» 1. Tim. 5, 19. Da er man i mørket, og lyset skinte i mørket; men mørket begrep det ikke. Lyset skinner klart i menigheten, og dog har mange ikke seier, er ikke fullt overgitt. Hvad er hindringen? Jo, avindsyke og anklagesyke; man kan ikke tenke sig at den broder eller søster kan ha seier; nei, man kan ikke tenke sig at noen kan være korsfestet med Kristus, og dermed er man selv avskåret fra å få seier. Vær forvisset om dette!

Nu må vi glemme det som er bak, for å kunne jage efter seiersprisen; glemme hvordan den og den var, og tro at lyset og de eldstes liv har bevirket at de kan forkynne denne frelse. Tro ikke at det er de ytre forhold som har gjort det; nei, det er troen som har vært virksom. Lovet være Gud for denne dyre tro som fåes ved Guds lutring, og som økes ved det profetiske ords lys, idet det skinner på nye felter av selvlivet. 2. Pet. 1, 19. Men dette er for dem som er i lyset, for i mørket begriper man det ikke. Johs. Ev. 1, 5. De som er i lyset, gjør vel i å akte på det, forat morgenstjernen, som er Kristi liv, må oprinne i hjertet. Ved selverkjennelse og ydmykhet kan det skje; bare akte vel på det profetiske ord, og erkjenne sin egen uvitenhet.

Hvem fremfører dette profetiske ord og lys? Jo, alle som tar imot det; for alle som tar imot det, har Åndens, vannets og blodets vidnesbyrd, som er Jesu vidnesbyrd. 1. Johs. 5, 6—9. For han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus, ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. Derved har Jesus Kristus tilegnet sig Guds vidnesbyrd, for han åpenbarte Guds vesen. Nu står det i Johs. Åp. 19, 10 at Jesu vidnesbyrd er profetiens ånd.

Hvad da, brødre? Når I kommer sammen, da har enhver en lovsang, en lære, en åpenbaring o. s. v. 1. Kor. 14. 26. Når man da ikke har åpenbarelse, ligger det i at man ikke har satt livet til; man har ikke gitt akt på det profetiske ord, men holdt sin egen mening for lys, og forblir da i mørke.

Er Gud ikke interessert i vår frelse, er ham sen til å oplyse oss eller er der mangel på profetisk lys hos de eldste? Nei, og atter nei. Men der er mangel på selverkjennelse og villighet, mangel på ydmykhet og et hørende øre. Om det ikke var så, hadde enhver en åpenbaring, ikke bare i tide, men også i utide. Når man setter livet til daglig, har man daglig åpenbaring, og kan da til enhver tid ta gammelt og nytt frem av forrådet. Dog vil det være en stadig nødvendighet å be om tre brød, Luk. 11, 5—8, for har man ikke denne Åndens fattigdom i sitt indre bestandig, vil det ikke være profetiske ord som kommer frem, men lys fra et kjødelig standpunkt. Må vi derfor daglig sette livet til, for at Jesu vidnesbyrd kan åpenbares i menigheten, og til enhver tid ved profetiens ånd.