Å ville og virke

Å ville og å virke.

For Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Det er ikke så lite Gud har fått virket når han har fått et menneske til å ville gjøre til hans velbehag. Men han virker også å utføre til sitt velbehag. Det er det største. Mange sier at de vil, og de forblir i denne stilling. Gud har sikkert også virket å utføre det de har villet, men det koster meget mere. Man kan ikke betale en mann fordi han vil, det måtte da være rart. Hvis jeg spør en mann om han vil male huset mitt, så betaler jeg ham fordi han har utført arbeidet og ikke fordi han vilde gjøre det. Jeg gir ham ikke en øre engang fordi han vilde. Slik er Gud også. Han lønner dem som søker ham på den måten at de setter i verk det de hører. Men den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke stelte til eller satte i verk det han vilde, han skal få mange slag. Luk. 12, 47.

Når jeg har fått det slik at jeg vil avstå fra forfengelighet, pengekjærhet, havesyke, det å være kjekk kar o.s.v., da er det Gud som har virket det. Ved anledninger til havesyke, storaktighet o.s.v. virker Gud i mig å utføre det motsatte av dette, som David sier i Salm. 17, 4—5: Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier. Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke. Det hadde vært stor selvfornektelse i Davids liv. Han handlet motsatt av det almindelige, han handlet motsatt av Saul. Da han satt i hulen, kunde han fint ha gjengjeldt Saul, og hans menn sa at nu var den dagen kommet om hvilken Herren hadde sagt: Nu gir jeg din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt! Så stod David op og skar hemmelig fliker av Sauls kappe. Men derefter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret av fliken; på Sauls kappe, og han irettesatte sine menn med hårde ord. Han vilde ikke legge hånd på Herrens salvede. Bare det å skjære fliken av Sauls kappe var nok til at han dømte sig selv. Det var stikk mot menneskenes gjerninger og voldsmannens stier.

Deres føtter er snare til å utøse blod. Rom. 3, 15. Josef handlet motsatt av sine brødre, som hadde vært onde mot ham. Hvorledes skulde jeg gjøre den store ondskap og synde mot Gud, var hans tanke, ord og gjerning når han blev fristet. Jesus gjengjeldte ondt med godt, han bad for sine fiender. Stefanus bad også for sine fiender som stenet ham: Herre, tilregn dem ikke denne synd.

De ikke bare vilde ha det slik, men de levet slik, i og ved ham som også i oss alle virker både å ville og å virke til sitt velbehag. La oss ikke skikke oss lik med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av vårt sind, så vi kan prøve hvad som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne.