Jobs bok 21. kap.

Jobs bok

21. kapitel.

V. 1—3. Da tok Job til orde og sa: Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig! Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

Det er lett å merke at Job’s tale er fremført i en helt annen ånd enn de andres. Han, til hvem man burde tale i en mild og medlidende ånd, blir behandlet med hårdhet og i en utfordrende tone, mens hans svar er i saktmodighet og i skrøpelighet. Han bryr sig ikke om å svare på alle deres bebreidelser mot ham; men tenker kun på å overbevise dem om sannheten, hvis det var mulig. Hør på mig og tål mig, jeg ber dere; tillat mig å tale igjen og fortelle dere den sannhet jeg vet om. Siden kan du spotte. Når jeg bare taler sannheten og gjør Guds vilje. kan intet ondt skade mig. v. 4. 5. 6. 7. Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig? Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn! Kommer jeg det ihu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving. Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

Mon min klage gjelder et menneske, eller er det et menneske som angriper mig, en, som jeg kunde forsvare mig mot, eftersom jeg ikke skulde kunne bli utålmodig? Det er min Gud som prøver mig. Derfor skal jeg stå på hans side og fastholde sannheten om hans veier.

Hør på mig, jeg ber dere, vær stille så jeg kan få tale til dere. Hvis det dere sier, er sannhet, at trengsler er straff for misgjerninger, at fattigdom er straff for havesyke og for å ha tilegnet sig rikdommer, og at sorg er straff for å ha vært mettet med gleder. Hvordan har det sig da, at de ugudelige blir i live? Du sier jo at deres lodd er å jages bort som et nattesyn? 20, 8. De blir gamle og tiltar endog i velmakt? Det er så sant som Asaf sier, at han var forbauset over å se at det gikk den ugudelige vel, mens han som renset sitt hjerte og tvettet sine hender, blev plaget hele dagen, og hver morgen kom til ham med tukt. Sal. 73, 3. 13. 14. Jeg, sier Job, forferdes når jeg tenker på, at alt hvad de tar sig fore, lykkes for dem. Jeg skjelver når jeg tenker på hvad jeg var og hvordan jeg nu er. Ti jeg vet at jeg har elsket min Gud, elendig som jeg er, og dog er jeg nedstøtt til det elendigste. v. 9. 10. 13. Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem. Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide. De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

Deres hus er i sikkerhet, det er intet som angriper og ødelegger dem. Alt er fredfullt for dem, og ingen fordømmer dem. De er aktet og æret. Gud tukter dem ikke, hverken med indre eller ytre trengsler. Deres goder formerer sig og vokser. Noget tap er de ikke utsatt for. De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned i dødsriket. O Gud, hvilken motsetning av disse ting dine tjenere får erfare. Hele deres liv er fullt av trengsler; men deres endelig er såre attråverdig. De første dør fulle av liv og finner døden; de andre dør, uttømt for liv, og finner livet.

V. 14. Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

Det er sant at disse mennesker ikke har lyst til å lære Guds sanne veier å kjenne. De viker bort fra Gud, bevisst, i sinn og tanker; mens de gudfryktige uavlatelig søker å holde sig i hans nærhet. De ønsker intet annet enn å følge efter i Mesterens spor, uten stans, og overlater sig helt til hans ledelse.

V. 22—26. Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste? Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig; hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull! Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nydt nogen lykke. Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem. Job gir her en grei beskrivelse om forskjellen mellem ugudelige og gudfryktige sjeler, så intet kan legges dertil. Den ene dør i sin velmakt, trygg og rolig; den andre dør i fattigdom, ribbet for alt. Det er innsikt og visdomstale Job fremfører.

V. 30. Den ugudelige blir spart inntil dommens dag, han opbevares til Guds vredes dag. (Eng. ov.)

Derfor er det at Gud tukter sine barn så hårdt her. Han lar dem utholde all slags lidelse i dette liv, for i det tilkommende liv å overøse dem med velsignelser. Men han sparer de ugudelige for trengsler nu, for å ødelegge dem på hans vredes dag. De får her sin belønning for de få gode gjerninger de har gjort mens de har levd.

V. 34. Hvor kan I da trøste mig med så tom trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

Job forsikrer dem om at deres trøst er tom, fordi de ikke taler rett. Men selv om de talte rett, var deres tale en grusom plage for Job, og alt annet enn trøstefull. Hvad trøist kunde det vel være for Job å høre en stadig gjentagelse av at han var ribbet for alt og at hans egen synd var årsaken dertil? Er det trøst for en fattig sjel? Er det ikke nok til å bringe et menneske til å fortvile? Dog er det ikke angrepene på hans person som smerter ham så meget; mens det er det at de ikke taler sannhet. Jeg elsker sannheten, mener Job, og har ikke øre for annet. Jeg er villig til, hvis det skulde være Guds vilje, å gå tilgrunne med synderne, istedetfor å bli reddet med de rene. Jeg har mistet alt og er likegyldig med alt annet enn sannheten.