Be - begjære - tro vederfares

Bede — begjære — tro vederfares.

Det bedes meget og ofte og høit, så man er nesten i fare for å efterligne hedningene med mange ord. Allikevel er helliggjørelsen i stillstand eller kanskje i avtagende — hvis man i det heletatt kan tale om helliggjørelse. At det ikke er Guds feil, er oplagt. Feilen er nok den at man ikke forstår Guds vei å bønnhøre på, å bede — begjære — tro — erfare. Man ber, men man begjærer ikke — og tror langt fra og vederfarer selvfølgelig slett ikke. Man har misforstått eller ikke forstått veien — Guds vei —.

Begjær efter helliggjørelse er nok langt vekk. Tvert imot er bønnen ofte en skjult trang efter å slippe lettere — slippe fortere — slippe mindre — slippe sparsomt. Resultat: Man slipper alt — også helliggjørelsen. Bønnen er en bønn ut fra det gamle — sjeliske menneske. Det beviser at man ikke skjelner mellem sjel og ånd.

Begjære er et forsterket uttrykk for å be. — Be kan være å uttrykke et ønske, men begjære er et fra sjelelivet, særlig fra følelsene, forsterket ønske. En begjæring virker meget sterkere på viljen enn et ønske. Et ønske kan være et fromt utslag fra kjødet, men en begjæring efter guddommelig natur er kommet fra den guddommelige naturs livsspire. — Det tyder på at ordet fra Ånden er begynt å trenge inn i sjelelivet for å rense og fylle sjelelivets av synderust fylte kanaler.

Begjærer du av hele ditt hjerte guddommelig natur — f. eks. ydmyghet — tålmodighet — saktmodighet — hengivenhet til Gud så har du bare å tro at du har fått det, og det skal vederfares dig. —

Å tro er å lyde det du vet. Altså ikke å lyde det du føler. I følge Hebr. 11, 1 er tro full visshet, ikke full følsomhet, om det som håpes. Nu gir rettferdigheten dig håp om at Jesus er opreist til din rettferdiggjørelse. Gal. 5, 5 og Rom. 4, 25. Det vil si håp om et rettferdig liv allerede her. Et rettferdig liv som gjelder for Gud, er kun det liv som springer frem fra en guddommelig naturs livsspire — innenfra — fra det levendegjorte ord i din ånd, som nu er på vei gjennem sjelslivets kanaler for å nå dine omgivelser ved din person. —

Når du nu har bedt om noget du vet du har fått — altså ikke føler at du har fått — så må du tro — være lydig — mot det du vet (ikke føler) du har fått. — Denne lydighet mot det du vet, virker følelse av smerte. — Det du vet, er Guds vilje. Det du føler, er din egen vilje. Det du har i ditt sjelslivs kanaler av følelse — vilje — forståelse — fornuft — meninger o.s.v., må vike — eller rettere krysses av det du i Ånden vet er Guds vilje. — Her er det alle avvikelser skjer. — Her er det de mange som er forlikt med Gud ved Jesus, stanser op. — Her er det man selv avslår Guds bønnhørelse. — Denne i det indre opståtte lidelse, som er selvfornektelsen eller korset — eller Guds vei, er det man advarer imot og kaller trelldom. Denne lidelse er nettop uttømmelsen av ditt sjelslivskanalers innhold. — Det er ditt liv — ditt blod som mistes. — Lidelsene er samfundet med Jesu lidelser. Den som holder ut lidelsene, opnår en voksende tilintetgjørelse av ens eget inne i sig. Man opgir — eller uttømmer sig selv og gir dermed plass for Jesu Ånds velsignede innstrømning — hvilket er den guddommelige besvarelse av enhver bønn. — All bønns besvarelse er ham. Gud gir oss ham og i og med ham alt godt. 2. Kor. 1, 20. Enhver trofast sjel vil på denne vei motta bønnesvar, som da efter hvert blir en erfaring som henger ved. Det blir en vederfaring, hvilket Jesus jo også lovet. Vederfaringen er: delaktighet i guddommelig natur — allerede her. Denne guddommelige natur er det som skal iklædes herlighetslegemet. — Nu har vi skatten i lerkar. Mot denne vederfaring — en erfaring som henger ved — makter denne verdens visdom intet, selv om denne verdens visdom kalles teologi eller annet. Denne vederfaring er Guds åpenbaringen i menneskets indre, og den gjør den enfoldige forstandig. Den opnåes bare av dem som elsker ham. Joh. 14, 21. Opnåelsen av denne erfaring er oplevelsen av Jesu ord i Joh. 14, 13—17.

Og Jesus sa: Våk og bed. —