Tillitsfullt overlatt til det guddommelige forsyn

Tillitsfullt overlatt til det guddommelige forsyn.

Jesus har sagt at ingen spurv blir glemt av Gud, hvorfor skulde vi da frykte for å komme til å mangle noget? — særlig de som Gud har kalt til fattigdom? (i motsetning til de frivillig fattige.) Og om Gud tillater at vi mangler alt, så gjør han det bare for at vi skal bli fullkomne gjennem lidelse.

Det kan møte oss hvad som helst — sykdom ugreier, fristelser og annet som synes å forstyrre vår omgang med Gud — vi har bare å overgi det med det korte ord: Gud — din hellige vilje alene!! Får vi så nyte Guds særlige gunstbevisninger og der da kommer et billede av en høiere fullkommenhet og trang derefter i vår tanke, da må vi overgi oss enda fullstendigere til Gud og si: Jeg vil intet annet enn Gud og hans hellige vilje!! Så senker sjelen sig ned i Gud, og finner i ham alene hvile, tilfredsstillelse og glede.

Vi må være fullkomne efter Guds, ikke efter vår innsikt og mening. Guds veier er ofte meget langt fjernet fra menneskenes bedømmelse. Vi vil f. eks. helliges gjennem vårt virke, Gud vil gjøre det gjennem lidelser. Hebr. 2, 10—11.

Ak, når skal jeg ha fornektet al forutseen og bekymring og ha overlatt mig utelukkende til det guddommelige forsyn! Hvad nytter det å gjøre overlegninger om hvad det skal møte oss? La oss bare enfoldig følge Guds foretagender og bare tenke på ham som vil sørge for oss på den beste måte til hans forherligelse. Men nåden vil bare virke i oss at vi opgir å være vårt eget forsyn, for å gå over i Guds forsyn. Vi må heve oss over naturen, som frykter for mangel og lidelse, så snart den ikke har noget timelig mer til støtte for sitt liv.

Når vi ved feil har brutt forbindelsen med Gud, så må vi bare straks vende tilbake til ham uten lang uro og lidelse. (Merk: Her tales om sjeler som er forenet med Gud, og om deres feil, ikke om grove synder og syndere!) Vi vil bare heftes av dette, fordi denne uro alltid har sitt utspring fra åndelig innbilskhet og skjult egenkjærlighet. Foreningen har kjærligheten i sig. Kjærligheten utsletter feilen og bringer atter sjelen inn i dens hvilepunkt, som er Gud.

O Herre, riv med makt til dig alle mine tilbøieligheter og begjær. La mig gå ut av mig selv for bare å bli i dig. La mig ikke tenke noget annet enn det som er av dig, i dig og til dig. La mig ikke elske noget uten i dig. La mig ikke frykte noget, ikke glede mig over noget, ikke begjære noget uten i dig. La mig bruke alle mitt sinds bevegelser bare for dig. La din nåde drepe i mig så megen og mangeslags naturlig frykt, håp, bedrøvelse og begjær. Vær du min hele kjærlighets eneste mål.