Og de lo ham ut

«Og de lo ham ut».

Man skulde tro at dette blev sagt om en eller annen narr. Men det er om Jesus Kristus det står: «Og de lo ham ut.» Og hvorfor lo de? Fordi de hverken skjønte eller trodde hvad han sa. Når kjenner man dette som en grunn for å le? Jo, når man i sitt overmot går ut fra at det som ikke jeg kan forstå, det må være noe galskap, for «jeg forstår alt». Men disse som lo ham ut, fikk til sin skam erfare at deres latter var dårers latter. Munnhellet «den som ler sist, ler best» gikk i opfyllelse.

«Foraktet var han, og vi aktet ham for intet.» Hvem? Jesus Kristus, Herrers Herre og Kongers Konge. Hvorledes kunde man tillate sig det? Derved at man i sitt overmot trodde sig å kunne bedømme all virkelig storhet, mens faktum var at hans storhet, og hans verdimåler, var aldeles ukjent for dem. Hans storhet og denne verdens storhet er fullkomne motsetninger! Alt hvad som er stort i menneskers øine, er en vederstyggelighet for Gud! Da Jesus var fri for denne verdens storhet, måtte deres bedømmelse bli nøiaktig denne: Han var intet.

Følgen måtte da også bli: «Og forlatt av mennesker.» Es. 53, 3. Den som intet er, kan det jo ikke være noe å holde sig til. Det er meget betegnende at denne veldige Guds Sønn, en mangfoldighet av velgjerninger og undergjerninger og endog selve opstandelsen til tross, i løpet av hele sin livstid her på jorden ikke fikk samlet mere enn 120 sjeler som ventet på hans løfte: Åndsutgydelsen. Hans storhet hadde ikke tiltrukket så svært mange!

Om Paulus heter det at hans tale blev aktet for intet. Den kunde bare føre til en storhet som intet var i menneskers øine. Hans tale befordret ikke den «storhet» som disse traktet efter!

Jesus blev, likesom enhver profet eller åndelig person i det hele tatt, foraktet i sitt hjem og blandt sin egen slekt og på sitt hjemsted. Hvorfor mere der enn andre steder? Fordi man der mere enn andre steder har anledning til å se sig lei på det som er lavt i menneskers øine, det som er så rotfestet og grunnfestet i alle åndelige personers indre. Just den himmelske storhet er det som er så foraktelig i menneskets øine, fordi menneskene er forfengelige, storaktige og æresyke.

Overensstemmende med Ordet: «Det skjer intet nytt under solen», vil det alltid gjenta sig, at dersom du hevder det som er stort i Guds øine, så vil menneskene forakte dig og le dig ut.