Brevet til Filemon

Brevet til Filemon.

Paulus, Jesu Kristi fange og broderen Timoteus — til Filemon, vår kjære venn og medarbeider, og til Appia, vår søster, og til Arkippus, vår medstrider, og til menigheten i ditt hus.

Filemon hadde et godt ord på sig blandt apostlene og de eldste. Og det er ikke det minste. Han hadde en menighet i sitt hus, og blandt dem flere medarbeidere. Filemons hjem stod åpent for de hellige og utvalgte, og det var et hjem som også Paulus tok inn i.

Nu hadde Filemon en tjener, Onesimus — en træl — som var rømt fra ham, og som var kommet til Paulus og besøkte ham i hans fangenskap. Siden han nu opsøkte Paulus, måtte han ha kjent ham fra før og fattet godhet for ham. Onesimus blev omvendt hos Paulus, og nu skulde den gode, gamle apostel sende ham tilbake til Filemon, og det var et problem. Men ved kjærlighet og visdom skulde det gå.

V. 4. Jeg takker alltid min Gud når jeg kommer dig ihu i mine bønner.

Herav forstår vi at Filemon var et utvalgt redskap som Paulus takket Gud for.

V. 5 og 6. Da jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til den Herre Jesus og til alle de hellige, forat deres samfund med dig i troen må bli virksomt for Kristus i kjennskapet til alt det gode som er i eder.

Her tenker apostelen på Onesimus, som han stod iferd med å sende tilbake. Må nu samfundet i Kristus sammen med dig og menigheten i ditt hus bli virksomt til å gripe også denne arme rømling — trælen Onesimus.

Det svidde nok å ta imot en rømt træl i de dager, da det var en stor vanære at nogen træl rømte fra sin herre. Det husker vi fra kong Salomos’ dager, da Simei satte over Kedrons bekk efter en træl som hadde rømt fra ham. Skjønt det var forbundet med dødsstraff for ham å forlate Jerusalem, fordi han hadde bannet kong David, så glemte han rent sig selv og satte efter trælen.

V. 7. For stor glede og trøst fikk jeg ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt vederkveget ved dig, bror.

Hele tiden har Paulus Onesimus i sine tanker, og setter ham inn akkurat i det beleilige øieblikk, og nu kommer det:

V. 8. Derfor, om jeg enn har megen frimodighet i Kristus til å påbyde dig det som tilbørlig er, så ber jeg dog heller, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, men nu også Kristi Jesu fange, ber jeg dig for min sønn, som jeg har avlet i mine lenker, Onesimus, som fordum var unyttig for dig, men nu er nyttig for dig og for mig, han som jeg sender tilbake til dig.

V. 12. Ta du imot ham, det er mitt eget hjerte!

Her kommer apostelens store kjærlighet og visdom tilsyne: Onesimus er mitt eget hjerte. Hvem kunde stå sig for det? Vel var Filemon en meget gudfryktig mann, men her førte apostelen ham inn på nye felter, hvor han ikke var kjent.

V. 13. Jeg hadde lyst til å la ham bli her hos mig, forat han i ditt sted kunde tjene mig i mine lenker for evangeliet, men uten ditt samtykke vilde jeg intet gjøre, forat din godhet ikke skulde være som av tvang, men av fri vilje.

Paulus hadde altså anledning til å tjene for evangeliet endog i sine lenker. Og han hadde lyst til å ha Onesimus hos sig som sin medhjelper. Egentlig skulde jo du, Filemon, har været her og tjent mig, men så ønsket jeg å ha Onesimus her i ditt sted, sier Paulus, men uten ditt samtykke vilde jeg intet gjøre, forat din godhet ikke skulde være som av tvang, men av fri vilje.

I Kristi kjærlighet både til Onesimus og Filemon går nu apostelen i ydmykhet under Filemon forat Filemons godhet skulde bli av fri vilje og ikke av tvang. Her kommer frihetens fullkomne lov tilsyne. Paulus viser sig å være en hersker i gudsfrykt. Han hadde frimodighet til å påbyde Filemon å ta vel imot Onesimus, men da var jo Filemons godhet blitt usynlig. Apostelens opgave i sin tjeneste for Gud var å gjøre andre store i Guds rike.

V. 15. For kan hende han just derfor blev skilt fra dig en stund forat du kunde få ham til evig eie, ikke lenger som træl, men mere enn en træl, som en elsket bror, især for mig, men hvor meget mere for dig, både i kjødet og i Herren.

Nu skal du få Onesimus tilbake som en elsket bror — mitt eget hjerte — især for mig, men hvor meget mere for dig, både i kjødet og i Herren.

V. 17. Så sant du derfor akter mig for din medbroder, så ta imot ham som mig selv.

Paulus setter Onesimus på like fot med sig selv, ja ennu høiere, for han vilde aldri ha tryglet slik for sin egen person. Her blir det sant at vi i kjærlighet skal akte andre høiere enn oss selv. Apostelen praktiserte hvad han lærte.

V. 18. Og har han gjort dig nogen urett, eller er han dig noget skyldig, da skriv det på min regning. Jeg, Paulus, skriver med egen hånd: Jeg skal betale det — forat jeg ikke skal si dig at du skylder mig endog dig selv.

Her kom apostelen ihu at Filemon, som oss alle, hadde synd i kjødet og kunde fristes til å forherde sig mot Onesimus. Han tar derfor i med full apostolisk myndighet for å redde sin sønn Onesimus og sier: Er han dig noget skyldig, da skriv det på min regning, jeg skal betale det, forat jeg ikke skal si dig at du skylder mig endog dig selv.

Paulus var en rik mann, han eide både Filemon og Onesimus, for han hadde avlet dem begge i Kristus Jesus. Er han dig noget skyldig, så skriv det på mig, jeg skal betale, og her har du bevis: Jeg, Paulus, skriver dette med min egen hånd.

Her åpenbares tro, kjærlighet, uegennyttighet og Guds kraft i en og samme person.

V. 20. Ja, bror, la mig ha nytte av dig i Herren! vederkveg mitt hjerte i Kristus.

Her bøier han sig atter under Filemon i Kristi kjærlighet og sier: Du er større enn mig, vederkveg nu mitt hjerte efter frihetens lover.

V. 21. I tillit til din lydighet skriver jeg og til dig, viss på at du vil gjøre endog mere enn jeg sier.

Snart er apostelen under Filemon og snart er han over ham. Jeg har tillit til at du vil gjøre mere enn jeg sier. Dette viser at Paulus var apostel, og at han hadde en stor tillit til Filemon.

V. 22. Og gjør dessuten herberge istand for mig; for jeg håper at jeg ved eders bønner skal bli gitt eder.

Hermed sier Paulus: Jeg kommer snart til eder for å dele gleden med dig, Filemon, og min sønn Onesimus. Det skal bli et selskap og en herlighet som er større enn den glede den forlorne sønn fikk ved sin hjemkomst; for hele menigheten i ditt hus skal glede sig sammen med oss, og der er ingen eldre bror av trælen, som kan være misundelig.

At Paulus selv vilde komme var selve seglet på at alt skulde gå ilås, og at han håpet at han snart, formedelst deres bønner, skulde bli gitt dem, er et bevis for den store tillit Paulus hadde til Filemon og menigheten i hans hus. Tenk de bad at apostelen måtte bli sendt til dem — tross affæren med Onesimus.

Her får vi et litet innblikk i all den godhet som var i apostelen Paulus, i Filemon og menigheten i hans hus. Hvorledes de blev knyttet sammen i kjærlighet.

V. 25. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eders ånd!