Vårt liv er skjult

Vårt liv er skjult.

Men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud, det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. 1. Kor. 2, 12—13.

Verdens ånd gir menneskelig visdom, og den er av djevelen og er jordisk og sanselig. Derfor sier ap. Paulus i Rom. 7, 14—18: For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig solgt under synden. For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.

Men vi har fått Guds ånd og med den et skjult liv og Guds visdom, og vi skal nu kjenne det som er gitt oss av Gud ved lydighet mot Åndens røst i vårt indre.

Vårt indre blir en krigsskueplass hvor kjødet krever rum for menneskelig visdom (alt det jeg efter min menneskeforstand synes er rett), og vårt nye sinn gir plass for Guds visdom, samtidig som det bekjemper alt som kommer fra en selv.

Denne kamp gir oss en evigvarende fred og glede, som ingen eller intet kan ta fra oss så lenge vi hører og er lydige mot i Guds Ånds røst.

Frukten av vårt skjulte liv åpenbares i form av: Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, avholdenhet o. s. v. Som Jesus sier: La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen.

Å få mennesket bort fra å ta vare på det skjulte liv og til å ta vare på alt det ytre, er en av Satans kunster for å forføre de troende. Klarer han det, så er den troende slagen, om ikke i egne øine, så dog i Guds øine. Galaterne var begynt å gli ut. De tok vare på dager, måneder, tider og år, og av den grunn fryktet ap. Paulus for dem, at han kanskje forgjeves hadde gjort sig møie med dem. Gal. 4, 10—11.

La ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høitid, nymåne eller sabbat, disse ting er en skygge av det som skulde komme, men legemet hører Kristus til. Kol. 2, 16—17.

Fariseerne tok vare på alt det ytre; men deres indre var fullt av rov og griskhet. De lignet kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet. Jesu formaning til dem var at de skulde rense beger og fat innvendig, for at det også kunde bli rent utvendig. De syntes utvendig å være rettferdige for menneskene, men innvendig var de fulle av hykleri og urettferdighet. Matt. 23, 25—28. Gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder. Luk. 11, 41.

Det blir klart at den som tar vare på den indre renhet, blir ren utvendig. Men den som tar vare på den ytre renhet, blir i sitt indre full av all urenhet.

Vi må ta vare på det som Gud vil ha varetatt. For ikke er den jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Rom. 2, 28—29.

Om Jesus er det sagt at han ikke skulde dømme efter det øie så, og ikke skifte rett efter det øre hørte. For om det ytre så bra ut, så kunde det være fariseisk bedrag. Men han skulde dømme det skjulte hos menneskene.

Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går tilgrunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag. For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, så som vi ikke har det synlige for øie, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig. 2. Kor. 4, 16—18.

Vårt utvortes menneske går tilgrunne idet vi dag for dag blir ringere i egne øine. Vi har efter kjødet et forfengelig håp som holder vårt utvortes menneske oppe. Men når sannhetens lys blir tatt imot i hjertet, blir alt som er av kjødet, dømt til å gå tilgrunne, og våre høie tanker om oss selv går samme vei. På den måten får vi en sann forståelse av vårt eget verd, og ved Guds ånds veiledning kan vi opføre oss og plasere oss efter visdommens lover. Når vi inntar vår rette plass og har rett mening om oss selv, da har vi hvile og fred i livet. Da forstår vi også verdien av vår utvelgelse i noget mon. Det blir ikke spørsmål mere om å slippe å fornekte sig selv, men om å lære å gjøre det mere helt og fullkomment. Jesus innså her en fare for disiplene, derfor sa han: Den sig selv ophøier, skal fornedres; men den sig selv fornedrer, skal ophøies. Den som vil være størst, skal være alles tjener. Matt. 23, 11—12. Og i Rom. 12, 16: Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høie, men hold eder gjerne til det lave, vær ikke selvkloke!

Å ta vare på det ytre er en kilde til selvophøielse og selvklokskap. Men Kristus som ser til hjertet, han dømmer dette skjulte frafall. Derfor skal vi som har nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom, leve og herske ved Jesus Kristus.