Selvbiografi

Utdrag av Md. Guion’s selvbiografi.

Hvor få sjeler det er som er villig til å opgi sig selv og alt sitt for å tjene andre! Den kjærlighet en sådan sjel har til andre, kan ikke forståes av almindelige mennesker; for det er Kristi kjærlighet. O du kjærlighets dyp! Så fri fra glød og følelser. Hvem kan fatte dig?

De største kors og trengsler kommer i det apostoliske liv; fordi både helvete og mennesker raser for å hindre det gode som fremelskes i sjelene. Hvis ikke Jesus Kristus hadde forlatt sitt private liv, var han ikke blitt forfulgt og korsfestet. Hvis Gud gjemte disse sjeler for sig selv, borte fra mennesker, vilde de ikke bli utsatt for forfølgelse. Men hvor gjerne en slik arbeider med glede vilde ha tålt både ild og vann for å føre en dyrebar sjel inn i Gud. Vi må ikke bli forundret når djevler ophisser makter og myndigheter imot apostoliske sjeler. Det kommer derav at djevelen vet at en sådan sjel, som blir hørt, ødelegger hans herredømme.

Religiøsitet skader ikke satan; for i deres egenkjærlighet får han full erstatning for deres reglementerte andaktsøvelser. Derimot har han ingen del i en sjel som er overgitt til Guds sannhet og hans rene kjærlighet, og som lar sig selv bli tilintetgjort av den almektige Guds styrelse. En, som ikke lenger lever sig selv, men gir Gud all makt til stadig å utvide sitt herredømme i ham. Djevlen kan bare holde sig på en viss avstand fra slike personer; men hans raseri imot dem har ingen grenser.

Hvor man tar feil når man bedømmer gudsfrykten efter ytre handlinger. Den som er gudfryktig, kan hverken velge eller foretrekke den ene handling fremfor den annen. Folk gjør sig op en mening angående hellighet. Når de da ser det motsatte av hvad de har tenkt sig, dømmer de den sjel for å være ugudelig, mens det virkelig har sig slik, at det nettop er Guds vei han har valgt. O, du min Guds selvstendige, uavhengige styrelse! Du vilde ikke være Gud hvis du ikke visste hvordan du skulde forherlige dig selv ved det som tilsynelatende vanærer dig. Gud har sitt velbehag i alt som gjør oss bøielige og ydmyke. Han verdsetter ikke så meget nogen dyd, som han verdsetter dette: Å ha i sin hånd en sjel som han kan heve op til skyene og så senke ned i dyndet, uten at den forandrer sig det ringeste. Når en sjel er i den stilling at han forlater sig på sine dyder, er han vel i en ærbar stilling; men ikke i en guddommelig stilling. I dette stykke er ikke Herrens utvalgte lik andre hellige. De utøver ikke så mange merkbare dyder; men de lever i Gud i en ubegrenset bøielighet, hvilket innehar i sig alle dyder. De er Guds hellige, eftersom de kun er hellige i ham og for ham. De er hellige på guddommelig vis, ikke på menneskelig vis. De har ikke forkjærlighet for noget, heller ikke foretrekker de nogen eller noget. De beveges av en trang som ikke er i dem, men i Gud selv. Denne trang driver dem efterat de har gitt sig selv som frivillige offere. De har ingen naturlig kjærlighet; men drives av en uendelig kjærlighet som er kraftigere for enkelte sjeler enn for andre, eftersom Guds planer er med den enkelte sjel. Det kommer også an på den enkeltes trang, og den forening som Gud bestemmer for den ene med den annen. Den sterke kjærlighet er ikke i kreftene slik som almindelige tilbøieligheter; men den er i det samme centrale dyp, som er Gud selv. Han styrer i dette rike, som er vårt indre, og danner det slik at det ikke kan skjelnes fra ham selv. Han bøier vårt hjerte henimot den sjel han vil vi skal elske og tjene, og til hvem vi blir forenet. Denne kjærlighet er ham selv. Den kan derfor ikke skjelnes fra Gud, enskjønt den er begrenset til et enkelt individ. Når dette centrale dyp rettes henimot en sjel, virker det på sjelen som den drages mot den person som mot Gud selv. Da alt som oprører dette midtpunkt, gjør Gud merkbar eller kjennelig, hvilket han ellers ikke vilde være på grunn av forvandlingen, så vil den radikale bøining henimot en sjel gjøre Gud kjennelig. Dog er denne kjensel i kraft og renhet, adskilt fra sjeliske følelser, eftersom sjelen er på et fremskredet stadie. En kjenner noget som har likhet med de første livsytringer, da alt som drog en nærmere Gud, virket som en søt, behagelig følelse som kom ovenfra. Men dette er i sansene eller kreftene, alt eftersom sjelen befinner sig. Det forrige jeg omtalte, foregår i sjelens midtpunkt, som er utilgjengelig for annet enn Gud selv. Der er intet fremskredet stadie som ikke nybegynnere på denne vei tilskriver sig selv, særskilt dem som går fra tro til tro. Eftersom man fra begynnelsen av har Åndens førstegrøde, og det er den samme tro som vokser dypere og renser sig selv, utvider sig og arbeider inntil sjelens fullstendige tilintetgjørelse, så er det altså den samme tro med omtrent de samme virkninger. Dog er det slik at troen utdypes efterhvert. Den kan lenge ha sitt tilholdssted i sansene og i kreftene, for så helt å fortapes i midtpunktet, som er Gud selv. Han fullkommengjør alt i sin guddommelige enhet. Endog den indre drift, som skulde være Gud og den person en lider for. Det er en forskjell her som alene erfaring kan gjøre begripelig. Alle som har erfart dette, vil forstå mig.

Intet kan lignes med hvad en kan lide for sjeler som ofte er uvitende derom, eller for andre som er langt annet enn takknemlige derfor. Tvert om, de nærer uvilje mot dem som av medlidenhet og kjærlighet fortæres for deres skyld. Alt dette gjør ikke kjærligheten mindre. Der er ikke død eller smerte for hård til at en ikke vilde tåle det, for at Gud kan få sin vei med sjelene.

Den guddommelige rettferdighet som legger lidelse på en sjel for andres utroskaps skyld, ophører ikke med lidelsen førenn utroskapen ophører.

Det er ikke slik med lidelsen for den sjel som skal renses videre; for den ophører stundimellem. En merker at en opnår en viss hvile for den person, hvilket viser at hensikten er opnådd, og at sjelen, så langt den er kommet, er i den stilling som Gud vil ha den. Når sjelen er på rett vei og intet binder den, går det jevnt fremover. Når en sjel er bundet, er det noget i ens indre som gir det tilkjenne. Guds rettferdighet virker lidelse for enkelte sjeler fra stund til stund inntil de er helt renset. Såsnart de er nådd dit som Gud vil ha dem, ophører lidelsen. Den forening som før var dekket av skyer, blir klarnet, slik at atmosfæren er ren og gjennemtrengende, og uten adskillelse ved solens lys. Men kommer den minste ting imellem Gud og den samme sjel, så kommer det også mellem den sjel og mig, og det virker da som smuss i øiet. Det volder store smerter. Der, hvor Gud binder sjelene sammen på en intens måte, er smerten desto større når noget er iveien.