På din majestets herlighet og ære vil jeg grunne

«På din majestets herlighet og ære vil jeg grunde.»

Fordi Gud i sin langmodighet vil gi menneskene rikelig anledning til omvendelse og frelse, blir det først i det lange løp — omsider — til sist — at han til fulle kan hevde og dokumentere sin guddommelige majestets ære.

Det heter at Gud ikke lar sig spotte, og dog finner han sig i å bli spottet gjentatte ganger av mennesker hele jorden rundt, både direkte og indirekte. Det er når alt kommer til alt, i endelig betydning, at han ikke lar sig spotte.

Han hevder sin herlighet og ære på to vesentlige måter:

I. For det første viser han sig høit ophøiet over menneskets hevngjerrighet og ondskap og over dets iltre hissighet, derved at han i sin usigelige langmodighet tåler og finner sig i all menneskehetens ugudelighet, ja til og med i spott og hån fra slike ynkverdige menneskekryp, for, — om mulig — å frelse dem.

II. For det annet treder den veldige majestet omsider frem, efter at han rikelig har vist sin høit ophøiede overlegenhet i langmodighet og godhet, og viser både den enkelte og all verden at han er den mektige som med fasthet og rettferdighet skal dømme alle og enhver, både i smått og stort, og fullkomment gjengjelde og hevne sig, og således til fulle hevde sitt store navns majestetiske ære!!!

Da skal ingen få anledning til å være i tvil om riktigheten av dette ord: «For Gud lar sig ikke spotte.»

Samtidig skal hver munn bekjenne, ære og prise hans kolossale langmodighet og godhet gjennem alle tider!

Guds majestet tier og venter i sin guddommelige ophøiethet, mens de gjenstridige, kortsynte og stortalende menneskene uttaler sine mange påstander, og forfekter sine mangehånde meninger, og velger sine mangeartede veier. Ja, han tier og venter mens dåren sier i sitt hjerte at det ikke er noen Gud til.

For øvrig styrer og leder og ordner han med alt og alle slik at de alle til slutt, efter å ha spilt mer eller mindre falitt, hver på sin måte, av hjertet skal gi hans store navn all ære.

Alle sine fiender skal han samle til en fotskammel under sine føtter. 1. Kor. 15, 24 og 25. Salme 110, 1. For en ærefull fotskammel! For et ærefullt sluttresultat på den krigen!

Og alle hans hellige — de som han først og fremst og sist har vunnet sig ved sin ærefulle og majestetiske langmodighet — de skal ferdes rundt hans trone, og rundt hans fotskammel, og tilbede ham og ære ham i all evighet!!!

Ja, til og med hans fotskammel skal ære ham! Overensstemmende med det ord: «I Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» Fil. 2, 10 og 11.

Det gis nok rimelig grunn til å synge som David sang:

«På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde.» Salme 145, 5.