Bibeltime: Matteusevangeliet 39. - 40. time

39. bibeltime.

Matt. 8, 19—22. 2. Kor. 4, 2. Hvorfor fikk ikke den skriftlærde en hensynsfull og «forståelsesfull» mottagelse? Fordi Jesus var ærlig, sann og tro, og ikke vilde lokke ham med herlige forespeilinger.

Å følge Kristus er det samme som død over alt det naturlige. Det betyr selv-fornektelse og lidelser, sammen med fred og glede, god samvittighet og evig herlighet. Tross all lidelse, forfølgelse og motstand, kamp og strid, er det å følge Kristus — uten sammenligning — den gode del.

Som ugudelig må man også lide, og det først og fremst i samvittigheten, men også på mange andre måter, og endelig også i evigheten — så det blir både meget mere og meget verre lidelser, enn den lidelse som man har som kristen.

Synden gjør menneskene kolossalt dumme. Når man får tenkt sig om, og når alt kommer til alt, er det i grunnen ikke noe skremsel at Menneskesønnen ikke hadde det han kunde helle sitt hode til. All den tid Gud forsørger oss allikevel, blir jo dette det mest frie, behagelige og lettvinte liv man kan tenke sig.

Jo mere man har, dess mere møie, dess mere omsorg, dess flere anledninger til bekymring, dess mere har man å ta vare på, og dess mere har man å miste.

At en av hans egne disipler ikke engang fikk lov til å begrave sin egen far, kan ved første øiekast synes urimelig. Men ved nærmere eftertanke, forstår vi jo greit at han ikke hadde noe vesentlig der å gjøre. Det var jo for sent å vise godhet mot faren, slik som det også er antydet i en almindelig sang: «Gi mig en blomst mens jeg lever.»

Jesus hadde nok rett. Han var nok vis. Han var nok god. Han var nok ikke urimelig. Tvert imot er det nok oss som har urett, som er dumme, som er onde og urimelige. Derfor bør vi følge ham, og lære av ham. Ja, vi bør straks ofre alt, og følge ham. Da får vi minst lidelser, lærer mest, og opnår mest.

40. bibeltime.

Matt. 8, 23—27. Hebr. 4, 1—13: Det blir alltid stormer her i verden, både på det naturlige og på det åndelige område. Da viser det sig enten man har hvile i sitt indre, i Gud, eller ei, og hvor langt ens hvile rekker. Jesus hadde alltid hvile i Gud. Han hadde ingen ting å frykte, ingenting å miste, ingenting å bekymre sig for — hverken lyster som skulde pleies, eller ære og gods som skulde forsvares eller tas vare på. Han hvilte i Guds styrelse og vilje, ved troen på Guds ord.

Derved at det enkelte ord ved tro smelter sammen med vårt hjerte, går vi inn til hans hvile — den samme hvile som Jesus selv hadde i sitt kjøds dager — punkt for punkt. Hebr. 4, 12 uttrykker nærmere hvorledes dette foregår: Kjød og ånd kløves, d. v. s. at døden inntreder. Da passer det uttrykk, som ofte brukes ved dødsannonser, utmerket godt: Han gikk inn til hvilen.

Det er bare om å gjøre at vi i levende live avgår mest mulig ved døden, og således i så stor utstrekning som mulig går inn til hvilen, så denne kan bli meget stor. En har sagt at hvilen i Gud er det største åndelige gode, og det er sant. Det er veldig velsignet å være sammen med en sjel som i alle livets stormer har hvile i Gud.

Om den ugudelige heter det at han ikke kan være stille. Han er som det oprørte hav, som utkaster skarn og dynd.

Akkurat som vi forstår stykkevis og profeterer stykkevis, således går vi også stykke for stykke inn til Guds hvile. Hvis vi f. eks. tror det ord at vi ikke skal bekymre oss for den dag imorgen, da drepes den del av vårt selvliv som er urolig for dette, og vi går inn til hvilen hvad dette angår. Vi hører ikke en lyd mere om det. Det blir blikk stille, tyst som i graven. Så snart som troen er kommet, er hvilen inntrådt.

Eller vi kan f. eks. ta et ord om ikke å søke ære av hverandre, men kun søke Guds ære. Når dette ved tro er smeltet sammen med ditt hjerte, og en kommer og forteller at en annen har sagt dette eller hint om dig, så svarer du f. eks.: «Jasså». Og dermed er du ferdig med det, og går tilkøis og sover søtt i Jesu navn.