Hebreerbrevet 12. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 1. I 11. kapitel er nevnt en stor sky av vidner. Når vi da ser deres liv og grunner på det, da må også vi avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.

Her er et liv å leve, her er meget å avstå fra; for en kamp er oss foresatt. Hvad skal vi avstå fra i en dypere og dypere grad? Jo, hykleri, smigger, persons anseelse, snakke salighet, baktalelse, pengekjærhet, feighet, bare ta hensyn til sig selv, å ville være mer enn man virkelig er, å ville ta sig godt ut i kjødet, kjekk kar, pyntesyke osv. Men henger dette så fast ved oss efterat vi er døpt med den Hellig-Ånd, vil noen spørre. Jo, det er der så lenge vi befinner oss i dette jordiske legeme. Når predikanten gjerne vil la sig kalle pastor, hvad er det annet enn lyst til storhet? Eller når noen i menigheten alltid beveger sig blandt de personer som har noen anseelse? Hvad er det annet enn hofferdighet og stormannsgalskap? Eller når man driver pengetiggeri i menigheten. Hvad er det annet enn utslag av gjerrighet? Menigheten vil nødig gi, og pastoren vil gjerne ha mest mulig.

Salv øinene med øiensalve, og du skal få se mange flere utslag av synden, som henger så fast ved. Hvad mere skulde det være, vil noen spørre? Jo, Kains avind. Du vil gjerne være eldstebroder, og så blir én valgt som i dine øine er langt dårligere enn dig selv. Du vil gjerne være leder av musikken, men så kommer der en med løvenatur og tar hele kommandoen. Du vil gjerne være fin, intelligent og dannet, men så kommer der en annen som gjør dig mindre verdig.

Jo, jeg skal si der er meget å korsfeste. Kom aldri og fortell slike dumheter som at syndelegemet er uttatt. Si heller at visdommen er uttatt, og at der er bare dumheter igjen, da er vi sannheten betydelig nærmere, hvis der da noensinne har været noen visdom å ta ut.

V. 2. Idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

Ved tro, på korset, under lidelser i kjødet kan vi seire over alt det som foran er nevnt. Jesus er troens begynner. Han seiret og vi kan seire. Les i åpenbaringen: Den som seirer!

Når da en menighet er full av synd som oven nevnt, og den får råde uten å bli refset, da er det en «dødninge forsamling». Gå ut fra den. En slik forsamling mangler Åndens, Vannets og Blodets vidnesbyrd. Men den har til gjengjeld vidnesbyrd fra kjødet, det tre som kjennes på sine frukter.

Jesus er troens ophavsmann og fullender. Det beviser at Jesus er en troens vei. Vi kan ikke avlegge alt på én dag, men litt efter litt vil vi ved Jesu bud, lys på de indre veie, kunne få kraft til å avlegge alt som hindrer og løpe på troens vei i den oss foresatte kamp. Her foregår forvandlingen: Fra tro til tro, fra lys til lys, fra kraft til kraft, fra seier til seier, alt av den annen Adam, som er blitt til en Levende-gjørende Ånd. Dette er Guds Vei, som alle vegne finner motsigelse. Kun de opriktige av hjertet finner frem på denne vei! Dette er troens vei i vår Herre Jesus Kristus. Intet rivende dyr vandrer på denne vei. Kun de som elsker vår Herre Jesu Kristi Åpenbarelser og som vandrer i lyset.

V. 3. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler.

Når Jesus fikk motsigelse av syndere, så var det vesentlig av hin tids religiøse mennesker. Det samme gjelder idag. De som tykkes sig å vite noe uten å være oplyst ved Åndens åpenbarelse, men ved studie og lesning av Skriftene og religiøse bøker, prester og pastorer, er de verste til å protestere mot Guds vei. Derfor forblir de å være ufruktbare trær. Verdslig visdom og tomt bedrag har dåret dem. Lysten til tom ære blir dem en avvei bort fra Kristus, ham hvori alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede. Teologenes gresk vil ikke kunne hjelpe dem; for den Ånd som veileder oss til all sannhet, taler til oss nordmenn på norsk. Tenk at Talsmannen kan norsk! En teolog sa en gang at vi kunde ha klart oss bedre om vi hadde lært gresk. Jesus sier: De ord jeg taler er ånd og liv. Han bruker ikke døde sprog for å tale til de levende.

All slik motsigelse av syndere må vi bære med tålmodighet, så vi ikke går trett i våre sjele; for Guds Vei bryter sig vei gjennem torner og tidsler, like frem til Faderen.

V. 4. Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden.

Det er målet, blodets vidnesbyrd, at vi står synden imot like til blodet.

Her dør gjerrigheten, avindsyken, pastoren, prelaten, stormannsgalskapen og all annen galskap. Det blir kun tilbake en ny skapning, og tenk, Jesus Kristus fra himmelen taler til ham på norsk. Ja, godt er det, hvis ikke måtte vi snart ha resept, og betale en eller annen teolog for å bli kvitt all den synd som henger så fast ved oss. For mennesket lager levevei av alt mulig. Nu slipper vi altså det, Gud skje lov og pris. Vi har fått det for intet og gir det for intet; for vi er gjenløst ved Jesu dyre blod, uten sølv og gull.

V. 8. Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.

Det er tukt for oss mennesker med syndig kjød å holde Guds bud, eftersom Ånden strider mot kjødet og kjødet mot Ånden. Hver den som ikke kjenner denne strid, denne tukt, han er uekte. De samme lidelser forekommer på brødrene i verden. Jo mere lydig vi er mot Ånden, desto mere lidelser i kjødet, men også større forgjettelser: Dersom vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham. Dette er beviset for at vi er ekte Sønner.

V. 11. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvet, rettferdighets salige frukter.

Vi hadde som barn våre foreldre som tuktet oss efter sitt tykke for å opdra oss. Og godt var det siden i livet med denne tukt. Men det smakte ikke så lenge tukten stod på. Slik er det med all tukt. Gud hudstryker hver Sønn som han antar sig. Men når vi blir øvet til å tåle tukt, da forstår vi at den bringer rettferdighets salige frukter. Dessuten avstår vi fra onde lyster for ikke å komme inn under tuktens hårde behandling. Derfor står det: Det er for tuktens skyld at vi tåler lidelser. Vi velger heller å lide i kjødet og være lydige enn å være ulydige og bli tuktet.