Sort er jeg, men yndig

Sort er jeg, men yndig.

Det er ikke meget en er så redd for som å bli sort. Derfor leser vi om de falske profeter at de strøk kalk over all galskapen. De fikk det til å se hvitt ut, selv om det var aldri så sort. Det likte folk, og det var derfor de også gjorde det. Men når de sanne profeter talte, da falt kalken av, og de blev sorte. Det likte de ikke, derfor blev de sanne profeter hatet. Mik. 2, 6. Jer. 8, 11.

Bruden i høisangen erkjenner at hun er sort. Hun legger ikke skjul på det, men yndig er jeg, sier hun. Det er en ting som er sikkert, at de mennesker som ikke er redde for å erkjenne sin sanne tilstand, de er yndige. De andre derimot, om de sier: Hvit er jeg, så bør de legge til, men heslig. Det er det ydmyke og erkjennende sinnelag som er yndig. Men det stolte sinn, som skjuler den sanne tilstand, det er heslig.

Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred. 2. Pet. 3, 14.

En kan spørre: Hvis en nu ikke blir funnet uten flekk og lyte, hvor sitter så den flekken? Jo, den sitter i min ånd. Hvad består den så i, og hvorledes får en flekken? Jo, Gud attrår den ånd han lot bo i oss med nidkjærhet. Jak. 4, 5. Ved at vi har levd i kjødet, så er vår ånd blitt gjennemtrengt av synden. Skal jeg få samfund med Gud, må min ånd renses, den må levendegjøres. Da må det en erkjennelse til fra min side, for at synden kan bortrenses. Der hvor jeg ikke har lys, blir det heller ikke tale om erkjennelse. Der blir jeg heller ikke anklaget. Det at jeg har en flekk eller lyte, det er en anklage mot mig, derfor må det ha med det område å gjøre hvor jeg er oplyst. Når da Guds lys skinner på mig, så blir min synd åpenbar, den trekkes frem for min bevissthet. Har jeg da ikke det yndige sinnelag at jeg er villig til å erkjenne, blir det heller ingen rensning. Når jeg ikke erkjenner, så forherder jeg mig, og den forherdelsen blir en sort flekk i min ånd. Det blir intet intimt samfund med Gud. Eller jeg erkjenner delvis, på den måte blir det flekk eller lyte. Men la oss legge vinn på å bli fremstilt uten flekk og lyte. Vi må ikke være redd for å bli sorte, da vi jo vet at det er rensning å få; men ved kalkstrykning er det ingen rensning.

Hvorfor øker I eders frafall? sier profeten. Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje. Es. 1, 5—6.

Å klemme ut såret gjør vondt, det vil en ha minst mulig av. Derfor har det lett for å bli noe igjen i såret. Selv om en kan få det til å gro igjen utenpå, så er der noe igjen inne i, som gjør at det aldri blir godt. Derfor, når lægen har operert, legger han rør inn i såret, så all materien kan renne ut, og såret gro innvendig fra. Han er ikke redd for at det skal bli for meget materie, men gleder sig over at det kommer ut.

Efter at en har omvendt sig til Gud, kommer en op i mange vanskelige forhold. I de forhold kan det være en forsynder sig; men om noen synder, så har vi en talsmann hos Faderen. 1. Joh. 2, 1—2. Men det verste i slike forhold er at få er så ydmyke at de erkjenner fullt ut. De er så redde for å bli sorte, og så pynter de på det, undskylder sig og forsvarer sig. De kan komme ifra det på et vis, såret kan være grodd igjen utenfra; men det var ikke utklemt. Det var ikke en full og hel erkjennelse. Det sitter noe igjen der inne, som gjør at det aldri blir godt. Da har en fått flekk eller lyte. Det blir ingen fred. Eller en har forklart en ting, og forsikret høit og tydelig at slik er det, kanskje slått i bordet på det og. Siden blir det åpenbart at det ikke var slik som en sa. Da er det få som er ydmyke nok til å ta det tilbake, uten å pynte på det og forklare at en mente det ikke slik, men slik o. s. v. En er redd for å bli sort. Sort er jeg, men yndig, sier bruden. Om en kan vri sig fra sannheten og komme til å se litt hvitere ut, så er en ikke yndig. En kjenner det selv, en har fått en flekk eller lyte. Det blir noe hårdt og ubøielig i ens ånd, som gjør at samfundet ikke blir som det skal.

De fleste har efter at de har omvendt sig til Gud, vært borti mange ting, som de ikke har kommet ifra uten flekk og lyte. De har vært for redde for å bli sorte. Hadde de ikke det vært, kunde de fått full rensning. Men å klemme ut såret efter at det ser pent ut og er grodd utvendig, det kvir en sig for, og så går en der og lider i det skjulte. En ber vel Gud om tilgivelse, men en har det bevart i både sin hukommelse og sin ånd. De er ikke virkelig yndige. De har flekk og lyte, og er ikke av de hundre og fire og firti tusen, som står med Lammet på Sions berg; for de var uten lyte, og det blev ikke funnet løgn i deres munn. Åp. 14, 5.

Men efter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet sig ned for kongen. De vilde tjene avgudene, og kongen gav efter. 2. Krøn. 24, 17.

Presten Jojada var en sterk Guds mann, og så lenge han levde, turde ikke høvdingene annet enn tjene Gud. Men da han var død, kom det tilsyne hvor hjertet deres var, og både kongen og høvdingene begynte å tjene avgudene.

Slik er det mange som når de kommer inn under en kraftig forkynnelse av Guds ord, forsaker verden og tjener Gud. Alt kan i det ytre se så bra ut, dog bærer de alt med sig i sin ånd. De har ikke fått verden og forfengeligheten ut av sin ånd. Når de da kommer vekk fra det klare lys og den kraftige påvirkning av Guds ord, så begynner de å tjene avgudene igjen.

Slik er det mange som går på møtene, som forstår at den trange vei er den riktige vei å gå. De fornekter sig selv, avlegger stas og fjas, men de er ikke lykkelige. Var det ikke for den kraftige påvirkning og det skarpe lys, så hadde de beholdt stasen. Nu avlegger de det alt, men sansen, interessen for det, og kjærligheten til det bærer de i sin ånd. Om Gud skulde ta dem vekk, så blev de ikke av førstegrøden. Førstegrøden var uten flekk og lyte. Den har hjerte for saken, så den hater verden og dens lyst. De får det renset ut fra sin ånd. De blir virkelig lykkelige, og om de får frihet til hvad som helst, så forblir de dog trofast i sannheten — på den trange vei.

Efter min bortgang, sier Paulus, skal det komme glupende ulver inn blandt eder, og blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig. Ap. gj. 20, 29. —

Så lenge Paulus levde, holdt de sig på plass. Da maktet de intet, men de hadde alt det stoffet i sin ånd. Paulus kjente disse åndene, dog kunde han intet gjøre, da de holdt sig på sin plass. De var kanskje ivrige i selvfornektelse og tjeneste, for å bli ansett; men Paulus kjente at deres ånd var full av havesyke, herskesyke og æresyke, og han led, mens kanskje de andre så op til disse karene. Og Johannes skriver: De var iblandt oss, men de var ikke av oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss. Det er kun de som får del i frelse ved helliggjørelse av ånden og tro på sannheten, som er av oss. 2. Tes. 2, 13.

Slik er også mange gavmilde. De gir kanskje hundre kroner i kollekten. Men de får ikke den hundrekroneseddelen ut av sin ånd. De hviler ikke fra den. De vilde helst noen skulde ha sett at de gav den. De er ikke av førstegrøden, de har flekk og lyte.

Arbeid på eders frelse med frykt og beven, formaner Paulus. Fil. 2, 12. Skal en fremstilles uten flekk og lyte, da blir det et arbeide, og det er ikke umulig. Er vi bare villige til å bli sorte, så er det intet som kan hindre oss, da er vi yndige. Få vil ta den vanæren over sig; for de tenker på menneskene, hvad de synes og sier, derfor blir det flekk og lyte, og det er kalkstrykere nok til å trøste og holde motet deres oppe, idet de sier: Fred, fred. Men de blir ikke av førstegrøden, de er ikke av bruden; for hun er uten flekk og lyte. Men så har hun heller ikke vandret for menneskenes åsyn. Hun har ikke vært redd for å erkjenne. Hun er blitt sort, men yndig.