Selvbiografi

Utdrag av md. Guyons selvbiografi.

Jeg kjenner mig ute av stand til å skrive mer om min indre tilstand. Jeg vil heller ikke; for jeg har ikke ord for å uttrykke det som er fullstendig adskilt fra alt som kommer inn under følelse, fremstilling, eller menneskelige begreper. Jeg vil bare si, at førenn jeg kom inn i det apostoliske liv, så jeg at min misjon var å hjelpe andre.

Egenviljen var såpass brutt, som følge av den langvarige skjærsild jeg gikk igjennem, at jeg fant mig selv i en salig glede. Intet her på jorden anfektet mig mer. Heller ikke siden har det vært noget hverken i himmelen eller på jorden som har voldt mig fortred hvad mig selv angår. Den glede som en sådan sjel kjenner, kan ikke beskrives, den må erfares.

De som dør, optatt med å tjene andre, dør i en usigelig glede; enskjønt de har hårde trengsler utadtil. Når det behaget Gud å utvelge mig til å gjøre hans gjerning, lot han mig forstå at de sanne fedre i Herren og apostoliske prester må lide som han har lidt for mennesker. De må bære deres skrøpeligheter, betale deres gjeld og iklæ sig deres svakhet. Men isannhet, Gud setter ikke en sjel inn i denne stilling, uten at han først får hans samtykke dertil. Men han vet også at en sådan sjel vil ikke nekte ham å tjene efter hans vilje. Han selv bøier hjertene til det han vil ha utført.

Det ser ut som han innprenter i sjelen disse ord: «Jeg var lykkelig, jeg besat herlighet, jeg var Gud. Jeg har gitt avkall på alt. Jeg har gitt mig hen til pine, forakt, skjensel og straff. Jeg blev menneske for å frelse mennesker. Hvis du er villig til å fullføre det som enda fattes i mine trengsler, og hvis jeg skal utvirke i dig min forløsende egenskap, må du samtykke i det, og ikke nyte den glede som du nu har kjent. Du må beskikke din sjel til lidelser, til mangler, til svakheter, for å kunne bære deres skrøpeligheter som jeg legger på dig, for å betale deres skyld. Så tilsist for å bli utsatt ikke bare for den indre smerte, fra hvilken du er mest befriet for din egen del; men også utsatt for den verste for følgelse.»

Hvis jeg hadde levet et tilbaketrukkent liv, var jeg ikke blitt forfulgt. Bare de som arbeider med andre, blir forfulgt. En må da samtykke i å bli et offer og gå inn i Guds planer med sjeler som han utvelger for sig selv. Gud lot mig forstå at han ikke, som mange mente, kalte mig til å utbre kirken, hvilket består i å vinne kjettere. Han kalte mig til å forplante hans Ånd som er i vårt indre og til å lide for denne Ånd. Han har ikke engang utvalgt mig til å omvende syndere; men til å føre de omvendte inn i en virkelig omvendelse, inn i Guds rike som er inneni dem.

Efter den tid har ikke Herren lagt nogen sjel på mig uten først å ha mitt frivillige samtykke, og efter å ha mottatt den sjel i mig har han ikke sendt mig lidelse for den sjel, førenn jeg har ofret mig selv dertil.

Det er gagnlig å forklare disse lidelsers beskaffenhet, og forskjellen mellem den lidelse og det man lider for sin egen del. Denne er av den mest inngående, sterke og spesielle karakter. Det er en heftig smerte! En vet ikke hvor den er, heller ikke i hvilken del av sjelen den sitter. Den er ikke fremkommet ved betraktning, ei heller avsetter den sådant. Den volder ingen forstyrrelse, heller ikke forvirring. Den renser ikke. Av den grunn finner sjelen at den intet gir den. Dens heftighet hindrer ikke fryd, og dog føles ingen fryd.

En fullkommen fred følger med den. Det tar ikke bort sansen for det omfattende. Man er ikke uvitende om at det er for sjeler man lider, og meget ofte vet man hvem det er for. Man finner sig selv i sådanne tider sterkt forenet med den sjel på ens smertefull måte, likesom en forbryter er bundet til skafottet. Man bærer ofte den skrøpelighet som den sjel selv burde bære. Men som regel er det en fremtredende uforklarlig lidelse i ens hjerte, som om en skulde presse det hårdt. Denne lidelse som er helt åndelig, har sitt sete der hvor Guds nærhet åpenbares. Den er sterkere enn all legemlig smerte og er dog så følelsesløs hvad det sjeliske angår, at den person som dette er lagt på, vilde tro, dersom han vilde grunde på det, at det var noget som ikke eksisterte, og at han levet i et bedrag.

Hvad har jeg ikke måttet lide siden Gud førte mig inn i dette liv! Men hvor hård min lidelse enn har vært og hvor svak jeg enn har kjent mig, har jeg dog aldri ønsket å bli det kvitt. Tvert om, medlidenheten med disse sjeler tiltar eftersom lidelsen blir større og kjærligheten for dem tiltar med smerten.

Der er to slags smerte. Den ene kommer av utroskap hos sjelene. Den annen er i den hensikt å rense dem og føre dem videre fremover. Den første snører hjertet sammen og volder det en sønderrivende smerte. Det kjennes som om Gud og sjelen drar hver sin vei. Denne smerte er mer utålelig enn nogen annen, enskjønt den ikke er av dypere art enn den annen. Lidelsen for en sjel som skal renses videre, er en utydelig smerte som beroliger og forener sjelen med alle de rette troendes veileder, åpenbarer sig fra begynnelsen i de personer som er bestemt til å nå frem til en fremrakende tro. Denne drift er mer følbar, mer i menneskets kraft fra begynnelsen. Efterhvert leder den sjelen inn i selvfornektelse og tilintetgjørelse av selvlivet. Den leder sjelen til å tale og tie eftersom driften virker og til å dømme sig selv, inntil den forsvinner i Gudsdypet med all sin egen eksistens. Da forandrer den karakter. Gudslivet blir da naturlig, fordi sjelen er kommet inn i enheten og handler likeså naturlig som den puster. Hengivelsen til Gud er da ubegrenset. Sjelen, som er senket ned i Gud og er uendelig bøielig i Guds hånd, kan synes reservert og å ha vanskelig for å tale om forskjellige ting med andre. Det er ikke en feil som er i den sjel; men denne stramhet kommer fra den person han skulde tale til. Gud gir nemlig på forhånd tilkjenne for den trofaste sjel, hvordan den persons indre stilling er, som han skulde tale til. Enskjønt den sjel vilde påstå at der ingen motvilje var til å ta imot, fordi viljen er rede dertil, så er dog den indre stilling i sig selv et hinder. Enten er grunnen den at det overskrider den persons nuværende frihet, eller også fordi der fremdeles lurer en skjult beundring for hans dyder, som antagelig er basert på fornuft.

Som regel er det slik at når der er motvilje til å tale, så er der trangt rum i den man skal tale til.