Bibeltime: Matteusevangeliet 36. - 38. time

36. bibeltime.

Matt. 7, 24—27. Esek. 33, 30—33. Jak. 2, 14—26: Det ligger et kolossalt alvor, og en kolossal kraft, og en dyp hemmelighet i disse enkle ord. De fleste tar nok her skammelig feil, idet de leser som om det stod «har trang efter å gjøre efter dem.» Men slik står det jo ikke. Kun den som gjør efter hans ord, er lik en forstandig mann.

Man har meget lett for å trøste sig falskelig til at man har trang efter å gjøre Guds vilje, og så blir det med det. På opgjørets dag, og på prøvens dag, spørres det ikke efter trangen, men efter hvad det virkelig er og blir gjort.

Hver gang man har gjennemført Guds vilje, da har man bygget litt på klippen. — Når skyllregnet og flommen og stormene kommer, spør de nok heller ikke efter trangen. At man virkelig har levd efter Guds ord, det er den kraft, og det byggverk, som stormene ikke kan rokke.

Både denne bibeltime og den foregående, både profetene og apostlene og Kristus selv, lærer oss samstemmig den nøkterne, grav alvorlige og sanne lærdom at det kun er dette å være gjerningens gjører som veier noget i vektskålen.

La oss derfor se til at vi ikke blir dåret av noget som helst, hverken hos oss selv eller andre; men la oss kun legge all vekt på det å gjennemføre Guds vilje med vår kropp, med iver og troskap, så lenge vi er her til huse. Amen.

37. bibeltime.

Matt. 7, 28—29. Tit. 2, 15. — 1. Tess. 1, 5 og 2, 13. Jesus talte ikke som fariseerne og de skriftlærde. Han talte slik som de aldri før hadde hørt noget menneske tale, han talte med myndighet.

Likeså formaner Paulus sin ekte sønn i troen, Titus, til å formane og irettesette med all myndighet.

Myndighet er det samme som bestemthet, avgjorthet, fullvisshet. Bestemtheten kommer av sannheten. Guds ord i sig selv er myndig, fordi det er sant. Det motsatte av å tale med myndighet er å tale ubestemt og svevende, kanskje det er slik og kanskje anderledes, dette er nu min mening, men kanskje du har en annen mening som er likeså bra eller bedre. Det er kort og godt menneskeord, eller noe snakk.

Dersom nogen taler i menigheten, han tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11 blir altså det samme som: «Han tale med myndighet.» Så langt som vi er fremskredne i Gud, kan vi — og bør vi — tale med myndighet.

Annen tale har ingen noe bruk for. Den er kun forfengelighet. Hvis vi f. eks. stod på en jernbanestasjon i Oslo og spurte efter et bestemt tog, og vi fikk til svar at det var kanskje det toget og kanskje en 7—8 andre tog — hvad skulde vi vel med et slikt et svar?

Så meget som man lever i sannheten, så stor blir myndigheten. —

38. bibeltime.

Matt. 8, 1—17. 3. Joh. 3. Es. 53, 3—4. Es. 40, 29—31. —

Matt. 8, 17 er hovedordet for helbredelse for legemlig sykdom. Dette ord er forutsagt av profeten Esaias, og tolket av ingen mindre enn Jesus Kristus selv.

Likesom han tok vår synd på sig, og bar den bort, 1. Pet. 2, 24, har han også tatt våre sykdommer på sig og båret dem bort. Ja, dette ord er meget omfattende; for endog våre skrøpeligheter tok han på sig.

Vi vet at det er ved tro vi blir kvitt synden. I like måte kan vi også ved tro bli kvitt sykdom og skrøpelighet. Av Es. 40 ser vi at vi også kan tro på stadig ny tilførsel av legemskrefter, slik at vi alltid kan gjøre fullt dagsverk, og vel så det, når det trenges.

Eksemplet med høvedsmannen gir oss en særdeles grei forklaring på troen. Den kunde gjerne uttrykkes således: «Gud er ordenens Gud.» 1. Kor. 14, 33. I den forkrenkelige tjeneste som høvedsmannen var i, selv der var det slik, at når han sa til den ene, «gå», så gikk han, og til den andre «kom», så kom han, eller «gjør dette,» så gjorde han det. Hvor meget mer, mente høvedsmannen, måtte det ikke være orden og punktlighet i Guds veldige, himmelske og fullkomne rike.

Så stor tro hadde ikke Jesus funnet i hele Israel. Den måte som høvedsmannen tok det på, viser altså selve kjernen i troens vesen.

Det kan nok være nødvendig eller praktisk for oss at Gud lar sykdom komme; men dette sier ikke at vi skal fortsette å være syke. Tvert imot bør vi søke helbredelse, og da fremfor alt tro på Matt. 8, 17.