Legemet som offer

Legemet som et offer.

Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1.

Likesom I før fremstilte eders legemer i syndens tjeneste, så fremstill nu eders legemer i rettferdighetens tjeneste. Da har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22. La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster. Rom. 6, 12.

Det er for kroppens velvære folk lever. Det er hvad den skal klæ sig med og ete, de bekymrer sig for. Og det er ingen grenser for hvad den kroppen begjærer. Der bor det en masse med lyster. Men Paulus formaner oss til ikke å lyde disse. Dog få efterkommer denne formaning, og kroppen slites op i syndens tjeneste, idet den skal nyte sine lyster. Derved blir menneskets ånd, som Gud lot bo i dem, gjennemtrengt av synd, og de er døde for Guds virkninger. Det er et tomt og grusomt liv.

Det en fremstiller sin kropp til, fylles ens ånd med. Vi kan høre på dem som lever i synd. Når de har vært ute og forlystet sig, så hører vi dagen efter at de snakker om de ting de fremstilte sin kropp til. Da lever de det op igjen i sin ånd. Det er ikke slik at det vi gjorde igår er borte og glemt idag. Jeg syndet nok igår, men jeg kan være like bra for det idag. Nei, det jeg fremstilte min kropp til igår, det bærer jeg i min ånd idag. Og da forstår vi at de som synder, ikke kan ha samfund med Gud. For det er igjennem den ånd han lot bo i oss, han kan ha samfund med oss, og han attrår den ånd med nidkjærhet. Jak. 4, 5.

Skal et slikt menneske komme i forbindelse med Gud, må det en erkjennelse til av all den synd det har levd i. Da gjør Gud ham levende idet han tilgir ham alle hans overtredelser. Kol. 2, 13. Da blir hans ånd levende for Guds virkninger; men det menneske må samtidig akte sig død for kroppens virkninger. De lystene som bor der, må korsfestes. Derfor står det: Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom. 8, 10. Nu begynner helliggjørelsen.

Ved at en fremstilte sin kropp i syndens tjeneste, fikk en sans for det jordiske. Ens ånd fyltes med synd og urenhet. Ved de forskjellige forhold som møtte en i livet, lå synden forhånden, en tenkte ad lystens vei. Jeg har truffet på gamle folk som har levd i synd. Kroppen deres er nu så skrøpelig at de ikke lenger makter å fremstille den i syndens tjeneste; men de sitter og nyter sine ungdomssynder. De sitter med en dømt samvittighet og forsøker å vende sig vekk fra det, men deres ånd er så gjennemtrengt av det de har levd i, at de får ikke tankene vekk fra det. Skal de lese i bibelen eller be til Gud, så blir det intet ut av det, da de ikke makter å få løst tankene fra det jordiske.

Likesom I fremstilte eders legeme i syndens tjeneste, så fremstill det nu i rettferdighetens tjeneste, og da har I eders frukt til helliggjørelse. Det blir ikke noe helliggjørelse uten at kroppen fremstilles. Ved at lystene korsfestes, blir legemet et offer for Guds virkninger igjennem min ånd. Det får ikke lenger nyte, men må utføre Guds vilje. Det legemet utfører, lever jeg op igjen i min ånd. Jeg fylles da med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus. Fil. 1, 11. Da blir det helliggjørelse. Min ånd blir levendegjort. Likesom jeg før ved å leve efter lystene fikk sans for det jordiske, får jeg nu ved å leve for rettferdigheten sans for det himmelske. Ved de forskjellige forhold som møter mig i livet, blir det naturlig å tenke ad renhetens, kjærlighetens, tålmodighetens og sannhetens vei. Jeg får del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Det går løftene ut på.

Det å få kunnskap om Guds vilje er ikke det samme som å bli fylt med Guds vilje. Det er først når kroppen utfører Guds vilje, at jeg blir fylt med den. Derfor sier Paulus: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trældom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1. Kor. 9, 27. Han kunde ha kunnskap og til og med preke for andre, men være uverdig. Han måtte undertvinge sitt legeme, for det vilde nyte lystene, og så fremstille det til tjeneste for den kunnskap han prekte. Da først fikk han selv del i det, og blev verdig. Derfor, tro uten gjerninger er død. På fruktene skal treet kjennes. Hvad et menneske gjør med sin kropp, beviser hvad han er. Om en taler aldri så fromt og høres svært opriktig ut, men kroppen ligger under for synd, så er man en synder.

En kan ikke tjene Gud uten at kroppen blir et offer. Derfor sier Jesus: Frykt ikke for dem som kan slå legemet ihjel og ikke kan gjøre mer. Når vi frykter, så er det for det som kan vederfares kroppen. Når vi leser om troesheltene i Hebr 11, så ser vi det gikk ut over kroppen. Den måtte være et offer. Derved vant de seier. De blev gjennemsaget, fikk slag, flakket om i fåreskinn o. s. v. Når Paulus forkynte hele Guds råd, så blev kroppen hans et offer. Han blev stenet, hudstrøket, sultet, frøs, var i nattevåk o. s. v. Dette var de åpenbare lidelser han kunde nevne; men alt det skjulte han ikke kunde nevne? Han bad uavladelig for menighetene, formante hver enkelt natt og dag. I alt dette måtte kroppen settes inn som offer. Johannes så dem som var blitt halshugget for Jesu vidnesbyrds skyld, og ikke hadde tilbedt dyret eller tatt dets merke, bli levende igjen, og de blev konger og prester med Jesus i tusen år. Alle disse hadde fremstilt kroppen som et offer. Heller ikke vi kan utøve noen åndelig gudstjeneste uten at legemet blir et offer. På annen måte kan vi heller ikke få del i helliggjørelse. Alle de som er villig til å ofre legemet sitt, er uovervinnelige. Sett legemet ditt inn som offer, efter Guds virkninger, og ingen ting skal være dig umulig.

Mange ber til Gud og sier: Gjør mig til din tjener, bruk mig, led mig, o. s. v. Men når de står op igjen, kjenner de kravene fra legemet, og så følger de lystene. Det hjelper ikke hvor meget de ber; de blir aldri tjenere uten å fremstille legemet som offer. En må op av divanen; kaffen efter middagen, åtte timers søvn, det får det gå som det kan med. Regnvær, kaldt, lang vei, hvad folk sier, det betyr intet. Fremstill dig, og Gud skal virke. Han skal bruke dig, og du skal bli hans tjener; det skal du slippe å be ham mange ganger om. Men du har trodd at det å være Kristi tjener er å ha en gloria om hodet og se from ut, ha gode talegaver og sitte å lese i bibelen, men nei. Paulus sier: Lid ondt med mig for evangeliet i Guds kraft. 2. Tim. 1, 8. Du tenker: Bare jeg blev utsendt, da skulde nok jeg også bli en Herrens tjener, da skulde det nok skje noe ved mig og. Men er du ikke Herrens tjener der du er, blir du det heller ikke om du kommer noe annet sted. Og skjer det intet, enten du nu er utsendt eller ikke, så er det fordi du ikke vil ofre kroppen din. Du pleier kjødet, så det vekkes begjærligheter. Rom. 13, 14. Kroppen din er så uthvilt og mettet at du har din fulle hyre med å holde lystene stangen. Det gjør at sinnet ditt ikke kan hvile i Gud, så du kan få åpenbaringer. Du er vel gløgg nok til å uttenke noe du kan preke om, eller til å ta op igjen noe du har hørt andre si, men det kommer ikke fra helligdommen. Det har ikke spireevne i sig; det er som halm. Jer. 23, 28. — Stå heller tidlig op, hugg ved, arbeid med legemet ditt, så du blir sliten, da er heller ikke lystene så sterke. Da kanskje du kan grunde på Herrens lov og få åpenbaringer. 2. Tes. 3, 7. — Da skal ditt virke for Herren bære rike frukter.

Det er velsignet å treffe eldre mennesker som har ofret sitt legeme i Guds vilje. De har en levendegjort ånd med guddommelig innhold, fylt med rettferdighets frukt og Guds visdom, med rike erfaringer. En kan vel ikke si til dem: Kom her så skal vi ta oss en tur. Deres legemer er utslitte, men deres ånd er levende og smidig. De kan ikke lenger gå de lange veier, nei, knapt nok komme på et møte uten de må kjøres eller bæres, som det sies om apostelen Johannes. Men deres ord har en veldig tyngde. Det er himmelsk å sitte og høre deres undervisning. Deres nærvær er ikke en minnelse om døden, eller om et forganget liv som en helst vil glemme; men det vidner om liv og uforgjengelighet, idet de forventer fra himmelen den Herre Jesus Kristus, som skal forvandle deres fornedrelses legeme så det blir likt med hans herlighets legeme. Fil. 3, 21.

Måtte ingen dåre sig selv. Enhver skal få igjen efter hvad det er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort enten godt eller ondt. 2. Kor. 5, 10.