Bibeltime: Matteusevangeliet 33. - 35. time

Matt. 7, 12: Dette skriftsted gjør ende på alt som heter krav. Det utelukker kravets ånd. Menneskene er gjerne snare, forstandige og veltalende når det gjelder å regne ut alt hvad de andre i de forskjellige forhold burde gjøre mot dem Jesus omadresserer alt dette, og sier at dette er just hvad vi skal gjøre mot dem.

Dette skriftsted er som et slag midt på munnen, eller som et sverdslag midt i hjerteroten. — Jeg bestemmer fullt ut kun over én eneste person, og det er mig selv. Som en smed bør jeg passe på at jeg alltid gjør alt dette mot alle andre, alt det som jeg gjerne vilde at de skulde gjøre mot mig.

F. eks.: Jeg synes at man burde være snar til å tilby mig nattelosji. Dette er altså hvad jeg selv bør våke over at jeg gjør mot andre! Eller: man burde være snar til å skjenke i koppen min. Dette er altså hvad jeg selv bør være kvikk til! Eller: Nogen kunde da vel ta i med mig. Dette er hvad jeg selv aldri bør forsømme! Man kunde vel av sig selv finne på å eftergi mig min gjeld, den som har trykket mig så lenge. Dette er hvad jeg selv endelig må passe på, og ikke forglemme, når nogen er trykket av gjeld til mig, o. s. v., o. s. v. i det uendelige!

Enestående, velsignede, Kristi lære!

Ved å tenke grundig over dette, blir våre øine oplatte for at vi nok allikevel — tross all den frelse vi har fått del i — er adskillig ufrelst! Vi er nok ikke på langt nær så snare til å gjøre mot andre det som vi er så snare til å regne ut at andre burde gjøre mot oss. Men det er opnåelig. Her er noget å strekke sig ut efter. La oss drive på. Amen.

34. bibeltime.

Matt. 7, 13—14: Overfladisk sett skulde man tro at man var gått igjennem den trange port, og at man vandret på den smale vei, når man engang hadde bøid sig for Gud. Men det stemmer ikke.

Ser man det i forbindelse med det foregående vers, får man den dype og sanne forståelse av hvad det egentlig menes: Når vi i alt vesentlig er kommet igjennem det som hindrer oss i, og umuliggjør det for oss, å gjøre alt det mot våre medmennesker som vi vil at de skal gjøre mot oss, da er vi kommet igjennem den trange port.

Det er m. a. o. det samme som å bli korsfestet med Kristus. Vandringen på den smale vei er det samme som å leve korsfestet for alle de syndige lyster som vi kjenner til, samt fortsettende å akte oss korsfestet for (å hengi til døden) alt det gale som vi herefter får lys over, efter hvert som det kommer. —

35. bibeltime.

Matt. 7, 15—23: De falske profeters fåreklær idag, er deres fagre og søte tale, deres smil, deres hyggelige opførsel, ja alt det pene og rørende de har å si om Jesus.

Deres ulvaktige glupskhet er å se av deres gjerninger, f. eks. deres pengebegjærlighet, og begjærlighet efter lekker mat. Når de, ifølge sin behagelige opførsel, synes å være får, troskyldige og opriktige, da er det altså fare på ferde. Derfor sier Jesus utrykkelig: «Vokt eder!»

Man skal være meget gudfryktig og sterk i Herren sin Gud, og ha lagt sig Ordet hårdt på hjertet, for å kunne være så edru og sindig at man ikke lar sig dåre av deres fagre tale, og det selv om deres tale skulde ledsages av profetisk tale samt tegn og undere, men at man ganske nøkternt kun retter sig efter deres liv, efter deres rettferdighet.

Kjennemerket på de sanne profeter er at de — som Jesus selv — taler livets sannheter så sjel og ånd, ledemot og marg blir kløvd, og slik at hjertets tanker blir dømt, samtidig som de viser opriktig omsorg for sjelenes frelse, og ikke lever sig selv.

De falske profeter er innvortes glupende ulver, mens de utvortes er kledd i fåreklær. De sanne profeter er det da akkurat motsatt med: De er innvortes som får, mens de utvortes kan synes kledd i ulvepels. De falske profeter byr frem det søte og behagelige, men til sist skal alt frem i lyset, og da blir det ikke meget behagelig eller hyggelig. De sanne profeter lar det sanne lys skinne like inn i hjertene, så all uhumskhet blir åpenbaret, og dette er — menneskelig sett — hverken hyggelig eller behagelig. Men derved får sjelene anledning til å bli renset og lutret. Og efter hvert som dette skjer, blir det i ånd og sannhet mere og mere «behagelig» og «hyggelig.»

Frelsens vei, i sannhet, går gjennem lidelse til herlighet. Å kalke over elendigheten, og hygge sig så godt man kan, så lenge det varer, det er som å bygge og bo på en vulkan! La oss derfor ta Jesu ord tilfølge:

«Vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær!»