Min arvelodd

Min arvelodd.

Israels folk skulde innta landet og dele det ut ved loddkastning mellem stammene. Og hver skulde få sin arv innenom sin stamme. Ingen måtte flytte grensene eller ta ifra den andre hans arv. Men de måtte utdrive fiendene for å få arven. De måtte kjempe for den.

Vårt legeme kan også sammenlignes med landet. Det står: La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster. Rom. 6, 12. Lystene er å lignes med fiendene i landet, og de må beseires om legemet skal fremstilles i rettferdighetens tjeneste. Ved å fremstille vårt legeme i rettferdighetens tjeneste, får vi vår frukt til helliggjørelse. Da samler vi oss skatter i himmelen. Da bygger vi med gull og edle stener, og vi får lønn. Det blir vår arv. De som drives av Guds ånd, de er Guds barn, og er vi barn, er vi også arvinger, Kristi medarvinger.

Menigheten er Kristi legeme. Vi er hverandres lemmer. Den tjeneste vi har som lem på legemet, kan vi også si, er vår arv. Den arven må dyrkes og oparbeides, for den ligger til å begynne med nedgravd. Det er fiender som må beseires, lyster som må korsfestes, før en kan bli tjener i menigheten. F. eks. jeg har nådegave til å være hyrde, så kommer ikke den nådegaven til sin rett så lenge jeg er bekymret for disse verdens ting, eller søker ære og storhet. Her har menneskene sine nådegaver nedgravd i huser, biler, fine klær, forretninger, sport o. s. v. Eller i dovenskap, motløshet, stolthet, ærgjerrighet, forfengelighet, o. s. v. Men vil jeg få noe ut av livet mitt, kan det ikke bli på annen måte enn å tjene i den nådegave jeg har. Det er min tilmålte arv. Men den er grodd ned av alt dette opnevnte og må graves frem. Når jeg har gitt mig til Kristus, begynner fremgravningen. Ingen kan vite til å begynne med hvad min nådegave er, eller hvordan min arv ser ut. Men efterhvert som jeg løses fra de jordiske ting, kommer arven tilsyne. Efterhvert som synden beseires, så mitt legeme blir et offer for Guds vilje, så kommer nådegaven min frem.

Jeg kan ikke selv velge min nådegave, eller arv, men Gud setter i menigheten, noen til det og andre til det. Stammene i Israel kunde heller ikke utvelge sin arv. De fikk den ved loddkastning, og loddet falt efter Herrens vilje. Kun innenom sin arv kunde de bli store, aldri ved å overskride den. Slik er det og med oss. Vi skal alle ha vår arvelodd — tjeneste i menigheten. Mange går i menigheten, og de har ingen arv. De lever på andres arv. De hører og ser på hvorledes de andre tjener og arbeider, og det vet vi lykkes i mere og mindre grad for de forskjellige. Det blir da til å gå rundt og kritisere, bedømme og misunne de enkelte, som arbeider på sin lodd. De synes å vite så vel hvordan alt skal være, uten at de dog kan være forbilleder.

Hvorfor de går slik, er ikke fordi de ikke har noen arv, men fordi de ikke har gravd den frem. Ingen får arv uten å stride for den. Hadde de gått til kamp mot lystene og synden som bor i sig, hadde de sluppet å flakke slik om. Istedenfor å kritisere og misunne, kunde de ha været forbilleder ved det arbeide de utførte på sin arv.

Ingen kan bli stor i andres tjeneste, eller ved å gå utover sin arv. Gjør en det, da går det som i Israel. Når noen der hadde tilvendt sig sin broders arv, måtte de gi den tilbake, likeså alt det han hadde høstet i de årene han hadde hatt den. 2. Kong. 8, 1—6. En kan også bli stor ved å hjelpe andre til deres arv. Mange tror da som Ruts løser, at han ødelegger sin egen arv, men det gjør en ikke. Ved å hjelpe andre til deres arv, blir en virkelig stor. Rut. 4, 5—6.

Når et jordstykke ligger brakk, så vokser det en masse ugress der, og det ugresset frør sig, og med vinden spredes det viden om. Ligger det da et opdyrket jordstykke ved siden av, er det stykket som ligger brakk, til stor skade for det opdyrkede. Er eiermannen ergjerrig og forfengelig kan han glede sig over at nabostykket ligger brakk, for derved ser hans opdyrkede stykke så meget finere ut. Men er han forstandig, vil han glede sig når naboen dyrker sitt jordstykke, og gjerne hjelpe ham.

Slik er den som ikke graver sin arv frem — som ikke tjener i menigheten, til skade for de som tjener, og dyrker sin arv. Når stykket ikke dyrkes, så vokser det ugress. Og den som ikke tjener og ofrer sig, han synder.

Slik blir heller ikke jeg ringere, om den andre hedres, eller bedre om den andre vanæres. Det er kun den grumme avind som sier slik. Men Gud har gjort det slik at når én hedres, så gledes de andre med. Og når én lider, så lider de andre med. Han har gjort det slik at det er til gagn for alle at hele landet dyrkes, at hver får sin arv og sin tjeneste.

Men hver vanartet og ugudelig skulde utryddes av Israel. Derfor takker vi Faderen, som gjorde oss skikkede til å få del i de helliges arvelodd i lyset. Kol. 1, 12.