Selvbiografi

Utdrag av Md. Guion’s selvbiografi.

Enskjønt jeg i flere år har vært i en stilling som tilsynelatende er nøken og tom, på grunn av det dype opkom, er jeg dog stadig fylt.

Når et kar med vann er fullt til bredden, renner intet ut; men øser man mere på, går det nødvendigvis over sine bredder. Jeg føler intet for min egen del; men når noget rører ved dette dyp, så uendelig fullt og stille, virker det slik at fylden kjennes med sådan voldsomhet at det renner over. Når noget blir sagt for eller imot sannheten, blir det så oprørt at det kjennes som det vil sprenges.

Det hender ofte når troen er mest fremtredende, at man har vanskelig for å lese. Hvad jeg her skriver, vil bli misforstått. Angående de mere fremskredne stadier er det umulig å undgå å bruke samme uttrykk som om de forrige stadier, fordi ord er så fattige. Det må erfares for å kunne forståes. Alle som er i det enkle trosstadie, men som er understøttet av en dyp salvelse, tror sig å være der som jeg omtaler nu.

Disse siste er innadvendte og kjenner i sitt indre når de leser eller når noget blir sagt til dem, en viss nærværelse av Gud. De blir på denne måte stanset i lesingen og stanset i å høre videre. De lukker sin munn og ofte sine øine for ikke å høre mer eller lese mer, men å fordype sig i Guds følbare nærhet.

Det blir på en annen måte i et senere stadie. Der er en overflødig fylde, et utspring fra et bredfullt dyp som alltid er fremvellende for hungrige sjeler. Her er det guddommelige opkom, hvor visdommens barn uavbrutt drar op alt hvad de trenger. Ikke så at alle kjenner hvad de drar op; men jeg for min del vet det. Det som er skrevet ned, må ikke tolkes feil om ordene er skarpe. Det er nemlig en sannhet dette at omtrent alle tror sig å være på et mer fremskredet stadie enn de virkelig er. Men her kreves tålmodighet; for alle vil efterhvert se forskjellen. Det er endog så at sjeler på et lavere trin vil synes mer fullkomne enn dem som er fullkommengjorte i kjærlighet og ved kjærlighet. Eftersom de siste er satt til å tjene andre, ligger der et dekke av forakt over den kostelige skatt de har inneni sig. Hvis ikke Gud hadde adskilt disse sjelers ytre fra deres indre, kunde de ikke lenger samtale med mennesker. Man erfarer det i det nye liv. Der er ingen annen utvei enn å dø. Man finner sig selv så fjern og fremmed for andre mennesker. De tenker så helt anderledes enn én selv, at éns neste vilde bli helt uutholdelig for én. Sjelen vilde med glede si: «O min Gud, la nu din tjener fare herfra i fred; for mine øine har sett din frelse.» Dette er en fullkommen stilling å være i, og mange dør i denne tilstand, hvis de ikke er bestemt til å føre andre frem. Hvis de er bestemt dertil, vil Gud adskille det guddommelige centrum fra det ytre menneske og dekke over det ytre med en rent barnslig enkelhet, og tilsynelatende svakhet. Dette holder sjelen i en stadig avsondrethet og total uvitenhet om hvad den er, undtagen når det indre dyp, som før nevnt, skulde bli oprørt til tjeneste for andre. Da har man en underlig erfaring som jeg ikke kan finne uttrykk for. Den ytre svakhet hos disse sjeler tjener dem som dekke og hindrer dem endog i å støtte andre som alene skal vandre dødens vei, den som disse utadtil så svake sjeler leder dem inn på. Hvis de som blir ledet, kunde trenge igjennem det skrøpelige ytre, inn til det hellige dyp inneni dem, vilde de betrakte dem med for stor respekt. De vilde ikke dø bort fra den støtte de da vilde ha i sine veiledere. Hvis jøderne hadde trengt igjennem det almindelige ytre hos Jesus Kristus, vilde de aldri ha korsfestet ham, men stadig levet i dyp beundring. Disse mennesker er en motsigelse både i deres egne og i andres øine; for man ser i dem bare en rå bark, enskjønt der ofte utgår fra dem en guddommelig saft. De som dømmer dem forstandsmessig, har ikke kjennskap til Guds planer.

O guddommelige visdom! O frelsende kunnskap! Du flyter uophørlig fra disse sjelers hjerte og munn: Lik en strøm av guddommelig saft, som sprer liv til en uendelighet av grener, enskjønt man kun ser en rå og mosegrodd bark. «Hvad ville I se på Sullamit, denne utvalgte sjel, I andre som iakttar henne,» sier den hellige brudgom, «hun er som en dans i Mahanaim.» Høis. 6, 13. (Gammel overs.) «Hun er som en opstilt armé.» Nei, du vil kun se det foraktelige ved henne! Gjør dig derfor ikke op nogen mening du som ikke er kommet dit; men vær forvisset om at enskjønt jeg er sort, er jeg dog yndig;» ti min sol har ved sitt flammende blikk sværtet mig slik for å bevare mig for ham selv, og å skjule mig for alle menneskers øine.

Å angripe disse sjeler er å såre Guds hjerte. Å dømme dem er å dømme Gud. Disse som gjør sådant, forgår sig, som Judas skriver i sitt brev: De spotter det de ikke kjenner. Jud. v. 10.

En sjel som er på dette trin, vet intet med sig selv, heller ingen annen vet noget om den. Når han skriver eller taler om sig selv, gjør han det for å forklare guddommelige ting. Han taler og skriver ut fra det lys han i øieblikket får, og som ofte varer så lenge som nødvendig er for å få forklart det. Han kan ofte ikke se det eller tenke på det slik efterpå som da han i øieblikket så det, undtagen det påny skulde bli forklart ham. Det er som når man åpner et skattkammer for en. Han ser det så lenge det er åpent; men når det lukkes, ser han intet av skatten. Derfor er denne sjel en forseglet kilde. Bare brudgommen kan åpne den, og heller ingen annen kan lukke den til. En slik sjel har ingen interesse for ære, rikdom eller liv. Ikke bare i viljen har han det således; men i praksis. Derfor har han heller intet å ta vare på. Hvis han ikke hadde det således, vilde han være uduelig til å tjene sjeler i den utstrekning som Gud vil. Den minste omtanke angående sig selv hindrer nådens virkninger.