Lovgjerninger

november 1941

«Lovgjerninger.»

Israel var ved loven bundet til det levittiske prestedømme. Hebr. 7, 11. Da Jesus trådte frem, var dette sunket ned til et formvesen, som Guds Ånd ikke lenger arbeidet i.

Men jødene var blinde i sin nidkjærhet. De kunde ikke tenke sig å dyrke Gud «på annen vis enn loven byrAp. gj. 18, 13.

I Ap. gj. 15 ser vi noen troende fariseere som vil lære de kristne til å omskjæres og holde Mose lov. Herom var det svær strid. De eldste i Jerusalem sier i Ap. gj. 21, 20—24: «Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blandt jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven; men nu har de hørt si om dig at ute blandt hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn, eller vandre efter de gamle skikker.

De fikk så overtalt Paulus til å opfylle noen tempelformalia, «så vil alle skjønne at det ikke er noe i det som de har hørt si om dig, men at du også selv vandrer så at du holder loven.»

Paulus bøiet sig denne gang for overtalelsen, sikkert i håp om derved å vinne dess flere av sit eget folk. Men det blev uten frukt. Det var ikke Guds vei. Han fikk isteden det verste opløp mot sig, og blev statsfange i Rom i 2 år. Paulus skriver selv til menigheten i Rom: «For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jøders Gud?» Rom. 3, 28. Jødene hadde ikke forstått at med Jesus var der inntrådt en omskiftelse av prestedømmet. Og omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig. Hebr. 7, 11—12. Med Jesus føres virkeligheten, personen, inn i tiden. Mose-lovens ritualtjeneste (skyggetjenesten,) skulde ophøre.

«Vi døde for loven ved Kristi legeme — så vi kunde bære frukt for Gud». Rom. 7, 4. Eller samme tanke i Gal. 2, 19:

«For jeg er ved loven død for loven (skyggeloven) for å leve for Gud.»

Dette syn på frelsen innen Kristi legeme var usigelig dyrebart for Paulus, så han agtet alt det gamle som skarn, forat han kunde vinne Kristus, «og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse, og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til opstandelsen fra de døde.» Fil. 3, 4—11.

I Galaterbrevet, kampskriftet mot lovgjerninger, sier han rent ut, Gal. 2:

«Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.»

«Bare dette vil jeg vite av eder: Var det ved lovgjerninger I fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse?» Gal. 3.

«I tar vare på dager, måneder og tider og år; jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort mig møie med eder.» Gal. 4. «Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Se, jeg, Paulus, sier eder at dersom I lar eder omskjære, så vil Kristus intet gagne eder. Atter vidner jeg for hvert menneske som lar sig omskjære, at han er skyldig å holde hele loven. I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden.» Gal. 5.

«Så mange som holder sig til lovgjerninger, er under forbandelse.» Gal. 3.

Det var ikke så klart for de jødekristne som det er for oss, at man kommer vekk fra nåden i Kristi legeme, hvis man vil begynne å tjene Gud igjen på denne utvortes måte. Hjelpen vilde bli borte på den vei, og mørket omgi en. For Gud har ikke lenger behag i omskjærelse, sabbater, ofringer av dyr, o.s.v. efterat han har åpenbart den fullkomne vei innenfor legemet. «Men vi er løst fra loven, idet vi er død fra det vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.» Rom. 7, 6.

Her ofres en selv, under vandringen i hans lover, f. eks. hans lover for sammenvoksingen og opbyggingen av hans legeme, som er menigheten.

Søker man Guds ledelse, og våker i hans lover, så skal man dessuten bli bevaret fra «egne gjerninger» — fra menneskebud, — og annen tomhet, dette ufruktbare mørke, som så mange troende er henvist til, fordi de mangler sann kunnskap, og går egne veier. 1. Kor. 7, 19.

Lovgjerningens tjeneste var efter Guds vilje i sin tid. Den opøvde lydigheten og dannet mange i det gamle Israel til brudgommens venner.