1. Tessalonikerne 5

1. Tess. 5.

Om tidene og stundene var det ikke nødvendig å skrive til tessalonikerne, men Paulus visste hvad som var påkrevet; derfor skrev han påminnelser. Paulus kjente åndene i menighetene han skrev til, så han kunde si dem det som var nødvendig.

Slik er det idag også. I menigheten er det sanne hyrder og lærere som — ved den visdom de er kommet frem til — underviser, rettleder og påminner lemmene. Allikevel fattes det meget på en del lemmer. De gir ikke akt på sig selv og læren, men fortsetter sitt mer eller mindre slurvete liv — tross påminnelser og rettledning. Sluttsummen med dem er at de er mørkets barn. Det eneste som synes å vekke dem, er når de får høre om «tidene og stundene» — om Jesu gjenkomst og de siste tider. Dette ynder de særlig å høre om, og har tilsynelatende ikke bruk for det som holdes frem til helliggjørelse. Det går endog så vidt at deres følelsesliv beruser sig i det de hører. De mister kontrollen over sig selv, og deres følelser løper av med dem til tåpelige gjerninger. Altså tvert imot det som skulde og burde være: Årvåkenhet, og å være edrue. Uten dette er det umulig å vandre sømmelig og viselig frem i denne verden. En beruset mann er, som kjent, ikke sømmelig eller vis. Selv synes han nok han er det. Så også med den åndelig berusede. La oss vokte oss for den slags, men gi akt på oss selv at vi er som lysets barn, at vi finnes verdige som sådanne, og ikke er til spott.

I samme mon som Paulus forstod hvad menighetene trengte til å få sig rettledet og undervist i, således bør det være nu også. Dette forstår de som er hyrder og lærere i menigheten; men at lemmene i almindelighet har noe å gjøre med dette, blir ikke gitt akt på så meget. Man skjønner ikke så godt at det står til det enkelte lem å utfylle sin plass, og deri finnes virksom i sin gjerning. Heller ikke gir man så nøie akt på at ved at man selv er gudfryktig, kan være et fingerpek for andre i deres liv, og således gjøre en misjon.

Man ser også at de gir sig hen i et «la det skure og gå» liv, og om man ser noen feil og mangel, er det helst hos de andre — men det er imidlertid ikke slik Gud har ment med oss.

V. 9—11. «Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus, — for at vi skal leve med ham. Forman derfor hverandre, og opbygg den ene den andre — —» idet man husker at en stribukk ikke skal tilsnakkes slik som den som er forsagt. — La oss be Gud gi lys til å handle gagnlig i de forskjellige forhold.

Paulus skriver videre v. 12—24: «— at I skjønner på dem som arbeider iblandt eder og er eders forstandere i Herren og påminner eder, og at I holder dem overmåte høit i kjærlighet for deres gjernings skyld.

Hold fred med hverandre! Og vi formaner eder, brødre, påminn de uskikkelige, trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige, vær langmodige mot alle!

Se til at ingen gjengjelder ondt med ondt, men legg vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle! Vær alltid glade, bed uavlatelig, takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder.

Utslukk ikke Åndent, ringeakt ikke profetisk tale; men prøv alt, hold fast på det gode, avhold eder fra allslags ondt!

Men han selv, fredens Gud hellige eder helt igjennem, og gid eders Ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige i vår Herre Jesu Kristi tilkommelse! Han er trofast, som har kalt eder; han skal og gjøre det.»

Derfor la oss holde uryggelig fast ved dette, alt eftersom den nåde den enkelte er gitt; for her har vi noe å gjøre den enkelte, såvel hyrder som tjenere av alle slags i menigheten! Gud være lovet for helliggjørelsens vei. Å finnes på denne vei er nødvendig først og fremst.

Velsignede vei! Velsignede samfund!